Hva nå, EU?

Uroen og usikkerheten er stor i den Europeiske Union (EU) etter at det irske folket sa nei til den nye EU-grunnloven forrige torsdag. EU har en lang tradisjon for å håndtere kriser av denne typen (les; finne en måte for å omgå folkemeningen). Likevel er det i skrivende stund ikke åpenbart hva som vil skje i tiden framover.

Det var den såkalte Lisboa-traktaten irene ga sitt nei til. Traktaten er en nysminket versjon av EU-grunnloven fra 2005, et svært omstridt dokument som ble avvist av EU-borgerne i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Grunnloven er konstruert av unionens eliteledelse, i et forsøk på å gjøre EU mer effektiv. Det kan jo høres greit ut, helt til man begynner å grave i hvilke endringer traktaten faktisk innebærer. Enkelt oppsummert beveger den unionen lange skritt i retning av en europeisk føderasjon, en slags europeisk versjon av USA (flere vil med tyngde hevde at vi i praksis er der allerede), der de store landene bestemmer mer og de små landene mindre.

Dagens EU-regler er utformet på en tid da det var omtrent halvparten så mange EU-land. Det er et problem for den voksende unionen at de små landene har for mye å si – det forsinker prosessene og ødelegger framdriften, sies det. En av forandringene som EU-lederne ønsker seg er derfor å svekke de små landenes innflytelse. I dag teller Tysklands stemme i EU-rådet fire ganger så mye som Danmark. Med EU-grunnloven endres dette slik at Tysklands formelle makt blir femten ganger større, altså nesten en firedobling av makten i forhold til Danmark. Antallet land er også en utfordring når EU skal fatte beslutninger. Medlemslandene mister derfor med grunnloven dagens veto-rett på en rekke områder.

EU har som sagt erfaring med hva de skal gjøre når folket sier nei. Irland sa også nei til Nice-traktaten i 2001. EU-ledelsen viste stor forståelse og omfattende storsinn og ga det irske folket en sjanse til å ombestemme seg i en ny folkeavstemning ett år etter.

Da det opprinnelige forslaget til grunnlov ble stoppet av folket i Frankrike og Nederland for noen år siden, gjorde unionistene kosmetiske endringer i grunnlovsteksten. Politikken ble ikke endret, noe som bekreftes også av EUs egne folk. For å sitere EU-kommisær Margot Wallström. ”Det er grunnleggende sett det samme forslaget som den gamle forfatningen.” (Svenska Dagbladet 26. juni 2007).

Strategien for å unngå problemer i omkampen mellom EU-ledelse og folk var enkel: Hold folket unna - unngå folkeavstemninger! Giuliano Amato, en av nestformennene for gruppen som skrev utkastet til grunnlov, sa følgende i en tale på London School of Economics i februar i fjor: ”Det gode ved å ikke kalle traktaten en forfatning, er at ingen kan be om å få en folkeavstemning om den”.

Hva skal man si? Herlig ærlig? Han tok uansett feil: Mens folket i Frankrike og Nederland ikke fikk si sin mening denne gangen, er den irske grunnloven så streng med hensyn til avgivelse av makt at det ikke var mulig å unngå folkeavstemning. Resultatet kjenner vi: Det eneste EU-landet som lot folket si sin mening gjennom folkeavstemning sa nei til den kursen EU-ledelsen har staket ut.

Den EU-foriske ja-pressen i Norge er allerede i gang med å bortforklare det irske neiet, og konkurrerer om hvem som klarer å framstille den irske motstanden mest feilaktig. Så langt ligger Dagens Næringsliv godt an med følgende beskrivelse: ”Motstanderne er en fargerik flokk. De er kristne abortmotstandere, venstreradikalere, fiskere og bønder som frykter at subsidier skal forsvinne, pasifister som frykter NATO og næringsdrivende som frykter mer skatt.” Hørt det før, noen? Det som DN i hvertfall er helt sikker på, er at folk ikke har sagt nei til det traktaten handler om: At det irske folket ville fått mindre innflytelse over det som bestemmes i Brüssel.

Så hva skjer nå? Man kan se for seg flere muligheter. EU har tidligere gitt ”nei-land” unntak fra enkelte bestemmelser eller ordninger for at de skal godta traktater. Det eneste store partiet i Irland som var mot grunnloven, Sinn Fein, har allerede lagd en liste over unntak de vil kreve for å kunne godta traktaten. En annen løsning kan være repetisjon av øvelsen fra 2001. Unionen har som sagt tradisjon for å la motstridige folk få prøve igjen. Flere sier allerede at det hviler et tungt ansvar på Irland (hva nå det skal bety). Noen snakker om en union med flere hastigheter, der noen land kan hoppe på lyntoget og gå foran mens andre land kan ta en light-versjon og ta den tiden de trenger for å se føderalisme-lyset i enden av tunnelen.

Signalene fra eksperter og EU-ledelse er sprikende, men den ene gjennomgangstonen er likevel slående: Eliten er tydelig på at det irske nei ikke skal sette noen stopper for det de kaller en mer effektiv union (som i realiteten betyr at de store styrer mer). Selv om det er en forutsetning i traktaten at alle sier ja, oppfordres de som ennå ikke har behandlet spørsmålet om å fullføre løpet. ”Hittil har 18 land ratifisert. De andre må fortsette ratifiseringsprosessen, slik at den irske hendelsen ikke blir en krise”, sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy lørdag.

Det er slående hvordan EU-ledelsen gang på gang ikke tar et hint. At de ikke stopper opp og stiller seg spørsmålet om de faktisk utvikler unionen i riktig retning. Bildet er tydelig: Brüssel skal ikke lytte til folket. Folket skal adlyde Brüssel.

PS: Irenes nei gjør at EU-toppmøtet i sommer likevel ikke kan diskutere hvem som skal bli unionens president. Hva sier du? Har du ikke hørt om presidentvalget i EU, mens du vet alt om kandidatene i USA? Ikke så rart kanskje; mens amerikanerne driver valgkamp i over ett år og lar folket bestemme, skal EUs president utpekes bak lukkede dører av ikke-folkevalgte EU-topper. Unnskyld, men nevnte noen ordet folkestyre?

Mens vi venter...

Mens EU-nerdene av oss holder pusten i spenning i påvente av at irene skal stemme, kan en runde i norske medier være interessant.

• Olav Kobbeltveit i Bergens Tidende: Irsk beinkrok for nytt EU?
• Erling Kjekstad i Nationen: EU-slaget i Irland
• Alf Ole Ask i Aftenposten/E24: Irene til urnene

Jeg er veldig enig i Kjekstads poeng og undring: Hvorfor i all verden velger EU-lederne gang på gang å gi oss gode argumenter når vi kritiserer systemets antidemokratiske kultur?

Irsk thriller

Skal det likevel skje, det mange av oss ikke har turt tro på? At det irske folket sier nei til EUs nysminkede grunnlov?

Flere medier melder i dag om irske målinger som viser et flertall mot traktaten. Det ville være en enorm seier for alle Europeere som er kritiske til EU-prosjektet.

Bare så synd at unionsledelsen garantert vil kjøre på uansett hva folket stemmer. Det har jo etter hvert blitt en vanlig arbeidsmåte for unionen.

The people said no? Oh, well. Business as usual, We'll find a way.

PS: Fascinerende lesning om hvordan sentrale EU-folk tenker. Anbefales!

Solheims Soria Moria?

Miljøvernminister Erik Solheim (SV) sier blankt nei til fylkespolitikerne i Sogn og Fjordane sitt ønske om å bruke muligheten for bygging i strandsonen som et lokkemiddel i kampen for å snu flyttestrømmen.

På nettsidene til NRK Sogn og Fjordane siteres Solheim slik:
"Regjeringa ønskjer å stramme inn reglane om byggjeforbod i 100-metersbeltet, seier miljøvernminister Solheim"

...vel, vel. Jeg trodde Soria Moria definerte hva regjeringen mener. Det står det riktignok at de vil stramme inn "i områder med sterk konkurranse i strandsonen". Men det står også "Det skal legges opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene". Dette har i årevis vært en viktig sak for oss i Senterpartiet: At ulike deler av landet er nettopp det: Ulike. Da trenger de også ulike regler. Mens Oslofjorden og deler av det blide Sørland bygges ned er det mil på mil på mil med ubygd kystlinje i for eksempel Sogn og Fjordane. Muligheten til å bygge seg et hus ved sjøen er jo et kjempemessig fortrinn for kommunene når de skal gjøre seg attraktive for folk i etableringsfasen. Argumenter om at man hindrer allmenhetens tilgang eller forringer miljøverdier blir bare latterlige i disse tilfellene.

Jeg foreslår at Solheim tar seg et besøk hos fylkesordfører Nils R med det aller første. Statsråder har godt av å møte den virkelige verden. På veien over fjellet kan han lese Soria Moria på nytt. Det trengs tydeligvis.

Landslag uten flagg?

Hva i alle dager er det som rører seg i hodet på Norges Fotballforbund (NFF)? Heldigvis er det mange som har reagert etter at NFF fjernet flagget fra brystet på de norske landslagsdraktene (sist ut er faktisk idrettsministeren og landslagstreneren!).

Ett av argumentene som brukes, er at "så få andre land har flagget på drakta". Hallo? Det er jo bare enda en grunn til å beholde det - ett av mange positive særpreg vi har er jo at vi har en nasjonal identitet der vi nordmenn er stolte av flagget vårt!

... og hva er det erstattet med? En drage som snirkler seg rundt NFFs logo. Med andre ord ofres det norske flagget for å drive merkevarebygging for fotballforbundet.

Spiller landslaget for forbundet eller for landet sitt? Jeg bare spør.

Tor-Erik Røberg-Larsen i Dagsavisen har et godt forslag. Han skriver "Den nye dragedrakta skal presenteres på Ullevaal stadion onsdag 28. mai når Norge møter Uruguay. Tenk hvor fargesprakende vakkert det ville være om alle som skal dit tok med seg det norske flagget som en protest mot fotballforbundets dragehysteri".

Det bør folk gjøre. Meld deg også inn i en av de mange fjesbokgruppene som protesterer mot flaggranet.

Trygg Trafikk tramper i klaveret igjen

Hva er det som skjer når ellers dyktige organisasjoner plutselig legger all fornuft til side og fremmer håpløse forslag?

Trygg Trafikk blåser støvet av sitt gamle forslag om å innføre kjørenekt for ungdom i helgene.

Jeg har ikke forandret mening siden sist jeg kommenterte forslaget. Kjøreforbud vil være et ekstremt og uakseptabelt inngrep i hverdagen til ungdom over hele landet - og spesielt for distriktsungdom.

Trygg Trafikk bør komme seg ut av Oslogryta og se hvordan folk lever livet sitt der ute i den virkelige verden.

Flashback: Gode grunner til politikerforakt

Lettere ironisk, kanskje, at det var et fellesinnlegg skrevet av Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen i Dagbladet i dag som skulle få meg til å skrive i bloggen igjen etter alt for lang tids fravær.

Men - innlegget (som var Meget Bra) ga sterke minner om min egen tale til Senterungdommens landsmøte på Sola i november for knapt halvannet år siden.

Jeg har nemlig også i lang tid vært både irritert og faktisk bekymret over medias dekning av politikken. Fokus i talen min var imidlertid ikke det samme som Lysbakken og Røe Isaksens. Jeg hadde den gangen irritert meg lenge over medias fokus på fiktive uenigheter, medias konfliktorientering som kun ga rom for ytterliggående løsninger/debattanter (jada - her der det sikkert godt mulig å finne sport av en sentrumspolitikers frustrasjon over lite mediedekning :-)), og at media kun er kritiske til posisjonspolitikere og svært sjelden stiller kritiske spørsmål til opposisjonen (ofte får jeg inntrykk av at mange journalister mener "kritisk journalistikk" er å slippe kritikerne til ufiltrert, i stedet for at journalistene som fagfolk selv skal stille kritiske spørsmål til posisjon og opposisjon... også opposisjonspolitikere har nemlig større makt og innflytelse enn de fleste andre i dette samfunnet!) ... ok, egentlig bør vi la innlegget tale for seg selv. La meg gi et utdrag:

(...) Landsmøte: jeg er oppriktig bekymret for folkestyret vårt. Jeg er svært bekymret over valgdeltagelsen, og jeg sover dårlig når jeg tenker på den stadig voksende politikerforakten.

Men før jeg åpner slusene og slipper flommen løs, la meg først få sagt, at de fleste politikere jeg kjenner - fra mange partier - er dyktige idealister som står på og får lite annet enn kjeft igjen for det. Jeg kjenner også mange dyktige journalister med høy integritet, som har viktige mål med jobben de gjør. Og jeg pleier å si at det finnes mange dårlige grunner til politikerforakt. Men landsmøte, jeg sover stadig dårligere om natta fordi det finnes noen veldig gode grunner til politikerforakt også.

Jeg kunne nevnt flere, men det er to grunner som utpeker seg, og som står over alle andre:Det første er den overbetalte gjengen selvbevisste politiske kvakksalvere som kaller seg journalister.

Det var en markant politiker som en gang sa noe sånt som at «som politiker er det viktig at du har hard hud – men samtidig ikke så hard hud at du kan stå oppreist uten ryggrad»

Og det er det andre som utpeker seg landsmøte, stadig mer profesjonaliserte politikere, tomme skall uten ryggrad, som blir stadig fjernere fra folk, som bedriver et politisk spill som handler mer om skuespill enn om problemløsing, et spill der det er viktigere hva det ser ut som du gjør enn hva du faktisk gjør for folket som har valgt deg.

Landsmøte:Hvorfor er det store nyhetsoppslag og debatter om Siv Jensens seksuelle legning? Hvorfor sitter man i TV-debatter på kveldstid og har parodisk alvorstunge diskusjoner om hvorvidt Jensen er feminist eller ikke? Og hva er det som skjer i dette landet når media i dag - høsten 2006 - starter å tegne oversikter: Dette er Siv Jensens maktkrets, disse kommer til å bli statsråder når Jensen kommer i regjering, disse sakene kommer Frp til å kompromisse på. Unnskyld meg??!? Når ble det bestemt at Frp skal ta over regjeringskontorene? Har jeg sovet over et valg?

Og noen ganger blir det nesten makabert. Jeg glemmer ikke forsiden på VG en morgen jeg sto i butikken. Det var etter at Israels statsminister Ariel Sharon hadde gått over tempelhøyden, vi snakker om en svært alvorlig forverring av forholdet mellom Israel og Palestina, og på forsiden av VG var det altså et bilde av Ariel Sharon ... et lite bilde klemt oppe i det høyre hjørnet naturligvis, for over hele forsiden slo budskapet mot oss: Idol-Jorunn har ikke fått lommepenger!

Bedre var det ikke når Dagens Næringsliv i en lederartikkel ga Marit Arnstad personlig ansvar for at fattige barn dør av sult i Afrika – fordi Marit mener det er viktig at vi produserer mat i Norge.

Landsmøte; Hva er det vi diskuterer i dette landet - og hvordan er det vi diskuterer?!??

Nå er det altså nok! Ett sted må grensa gå! Media sin konfliktorientering fører til groteskt polariserte debatter som folk ikke kjenner seg igjen i. Jeg har forsvart det lenge, men nå går det altså ikke lenger: Hvorfor skal vi gi momsfritak til en gjeng halvstuderte mikrofonstativ som fungerer som nyttige idioter for en hver politisk avviker? For slik har det altså blitt, at hvis du skal få plass i aviser, i radio eller i en TV-debatt, så må du representere ett eller annet virkelighetsfjernt og kompromissløst ekstremstandpunkt som ingen med vettet i behold tror er verken ønskelig eller realistisk.

Landsmøte; jeg ønsker meg kritiske journalister, dyktige fagfolk som setter seg inn i saker, som skjønner at forenkling noen ganger er fordumming, som ser at folk også skjønner dette, som tar konsekvensen av det, som ikke hauser opp oppkonstruerte konflikter – journalister som setter oss fast med spørsmål vi ikke kan svare på!

Norske medier er kritiske til makta. Det er oppgaven deres, de jobber grundig og systematisk og setter skarpt søkelys på regjeringas politikk. Men det blir en merkelig forestilling når media på den ene siden konkurrerer om å være mest kritisk til makta samtidig som de ender opp med å være ufiltrerte mikrofonstativer for en opposisjon som er i ferd med å ta norgesrekord i bidrag til politikerforakten.

Landsmøte, det er direkte pinlig når ledende politikere åpent bygger opp under medias konfliktfokus gjennom oppkonstruert uenighet, og når de fornekter sin egen politikk fra noen måneder tilbake.

Se på KrFs Knut Arild Hareide, tidligere miljøvernminister, som mener Mongstad-prosjektet er et enormt miljøsvik. Men kjære Hareide; har du glemt at du selv satt i en regjering som sa ja til bygging av gasskraftverket på Snøhvit i Hammerfest, et kraftverk uten krav til rensing eller planer om å innføre det senere?

Se på Høyres Erna Solberg som mener regjeringens nei til å sende soldater til Sør-Afghanistan er en alvorlig svekkelse av NATO-medlemskapet. OK, jeg beklager jo regjeringens beslutning, og sentralstyret i Senterungdommen er samstemt om at vi burde stilt opp. Men alvorlig svekkelse av NATO-medlemskapet? Nei, nei, nei. Erna, du vet at vår regjering bidrar med flere soldater i Afghanistan enn hva dere gjorde! Du vet at vi bidrar i tøffere forhold enn hva dere gjorde. Du vet at regjeringen samtidig som den sa nei i denne omgang, fastslo at den i prinsippet kan delta med styreker i hele ISAFs ansvarsområde. Erna, du vet godt at sannheten er at vår regjering stiller mer opp for NATO enn det dere gjorde!

Se på Lars Sponheim som raljerte over resultatet av jordbruksforhandlingene, og fastslo at «dette kunne jeg lagt fram». Men Lars: Du satt i fire år i regjering... hvorfor la du ikke fram et slikt oppgjør da?!??

Se på FrPs Siv Jensen som hudfletter regjeringen for at vi ikke bruker enda mer penger på vei. Siv, Siv, Siv. Du vet utmerket godt at vi har brukt mer penger til vei dette året enn hva dere fikk til noen av de tre budsjettsamarbeidene dere inngikk med den forrige regjeringen.

Landsmøte: Det finnes mange dårlige grunner til politikerforakt, men denne typen politikere er en god grunn til politikerforakt, og denne typen politikere masseproduserer hjemmesittere!

Landsmøte, jeg mener demokratiet vårt er sårbart, og i dag råtner det sakte på rot. Hva vi skal gjøre med journalistene bortsett fra å ta fra dem den statlige subsidieringen av moms er jeg usikker på, men politikerne og politikken
kan vi personlig ta ansvar for.

Landsmøte, det er behov for en ny generasjon politikere! (...)

Talen bærer i sin form sterkt preg av at den er nettopp det - en landsmøtetale. Men jeg mener faktisk poengene står seg ganske godt også i dag. Du kan lese hele talen her, og omtale i Stavanger Aftenblad her (for øvrig skrevet av en av de journalistene jeg har stor respekt for).

Les også blogginnlegget "Idiotjournalistikk" - også skrevet i frustrasjon :-)