Er en flertallsregjering en demokratisk velsignelse – eller en svekkelse og knebling av Stortinget?

Jeg synes dagens regjering styrer landet på en god måte, og håper vi får tillit og nytt flertall av folket den 14. september, helst med et enda sterkere Senterparti. Men jeg har aldri vært blant kritikerne av mindretallsregjeringer som fenomen, og min skepsis til de uheldige sidene ved en flertallsregjering er ikke svekket de siste fire årene.

Mange har klaget over de store problemene med mindretallsregjeringer, som har  ropt etter et såkalt styringsdyktig flertall, som mener at ansvaret for politikken med mindretallsregjeringer blir så vanskelig å plassere, politikken så uoversiktlig og vanskelig å forstå, at folket ikke klarer å følge med.

Støere kurs?

Blir det støere kurs og mer oversiktlig og ryddig politikk dersom en regjering har et fast flertall i Stortinget ? Vel – så lenge det er en regjering satt sammen av flere partier mener jeg at svaret er nei.

Alle regjeringsbeslutninger vil da være kompromisser mellom partiene i regjering, resultater av drakamper mellom regjeringspartnerne. Utfallet vil variere fra sak til sak, avhengig av partienes størrelse. Så lenge det må inngås kompromisser for å få flertall vil utfallene alltid helle mot sentrum. Dette gjelder både med og uten flertallsregjering.

Bedre oversikt, ryddigere ansvar?

Ansvaret for politiske vedtak blir tydeligere med en flertallsregjering. Men det betyr ikke at det blir lettere å få oversikt og innsikt i hvorfor ting blir som de blir. Tvert i mot.

Detaljer fra interne drøftinger, forhandlinger og drakamper i regjering kan og skal ikke være offentlige. Dermed blir det vanskeligere for folk flest å følge med å hvem som egentlig har sloss for hva.

Jeg mistenker en del av de som fremmer disse argumentene for flertallsregjering for egentlig å ønske seg et topartisystem. Dem om det.

Mindre åpenhet, mindre politisk debatt

Med flertallsregjering flyttes mye politisk diskusjon fra Stortinget og inn i mer lukkede regjeringskontor. Stortinget blir en uinteressant arena, som i det daglige fungerer som en sandkasse der opposisjonen forsøker (men aldri klarer) å spenne ben på regjeringen, mens representantene for regjeringspartiene driver passiv sandpåstrøing.

De politiske debattene med nerve dukker selvsagt fortsatt opp en gang i blant – men ikke oftere enn at mange vil være enige i at Stortinget blir en kraftløs politisk arena, der symbolikk er viktigere enn substans.

All makt i denne sal? (Foto:Stortinget)

Maktforskyving, Storting vs regjering

Debatten om maktfordelingen i det norske demokratiet spilte en viktig historisk rolle for at vi kom dit vi er i dag. Men hvor er debatten nå? Hvorfor har det stilnet? Hvor er forsvaret for vårt direkte folkevalgte organ?

Jeg mener vi bør verne om Stortingets posisjon i det norske demokratiet. Det er Stortinget som er folkevalgt, det er de som står til ansvar for oss.

Vi bør søke å få flere og viktigere debatter i Stortinget, ikke det motsatte. Jeg har ikke mye positivt å si om Torbjørn Jaglands politiske ståsted, men jeg støtter fullt opp om hans engasjement for å gjøre Stortinget til et mer levende debattforum.

En flertallsregjering er bra for partiene som regjerer, og ingen kan klandre partier for å ønske flertall. Men det styrker ikke demokratiet.

Ka har rovdyrpolitikk, kommunesammenslåinga og EU/EØS me kvarainnjer å jerra? Jo – det hainnjle om kæmm som bestæmme!

Norske aviser er fylt med diskusjon – om prosenter og kostnadseffektivitet, Rybak og Hamren, moteblogging og jagerflykjøp. Viktig og uviktig.

Men hvor blir det av debatten om folkestyret? Hvorfor spør ingen hvem som egentlig bestemmer? Glemmer vi de overordnede spørsmålene fordi vi stirrer oss blinde på alle mulige detaljer?

Respektløse eksperter
Ta norsk rovdyrpolitikk. Hvem bestemmer den? Politikere eller byråkrater? Hvilke politikere, hvilke byråkrater? Mange vil si at et relativt snevert fagmiljø har større makt enn politikerne i rovdyrdiskusjonen.

Vi namdalinger vet hvordan såkalte eksperter har fått definere rammene for debatten, eksperter som ikke respekterer lokal kunnskap fra de som lever i, med og av naturen.  Vi glemmer ikke da fagfolkene fortalte oss at det knapt fantes bjørn i hele Norge, samtidig som vi med egne øyne hadde observert flere bare i Lierne! Hvem lyttet Stortinget til? Ekspertene eller Libyggen?

Det ferskeste eksemplet er ulven kalt Galven-tispa. Hun har herjet utenfor ulvesonen – i et område der Stortinget har vedtatt at sau skal gå foran rovdyr. Likevel har fagmiljøene bestemt at ulven skal få leve. Ulven er nemlig russisk, og har helt spesielle gener som kan forebygge innavl blant de norske ulvene. Og da gjelder visst plutselig ikke Stortingets vedtak om ulvesoner lenger…

Hvorfor diskuterer vi ikke hvem som egentlig bestemmer norsk rovdyrpolitikk?

Smått er godt
Debatten om kommunesammenslåing går høyt. Hva handler den om? Jo; utgangspunktet er påstandene om at vi har uvanlig mange kommuner i Norge, at vi har en uvanlig og unødvendig stor kommunesektor, at norske kommuner er ineffektive. Påstander basert på ”fakta” utvalgt av høyresidens ideologer – basert på myter, spør du meg.

Men altså; demokrati. Undersøkelser viser at befolkningen i små kommuner har bedre kontakt med og større tillit til de som styrer kommunen sin – både til politikere og administrasjon.

Overrasket? Neppe. Vi namdalinger kjenner verdien av nærheten til de vi har valgt. Selvfølgelig er det lettere for innbyggerne på Kongsmoen å påvirke kommunestyret i Høylandet enn dersom de skulle kjempe sin sak i ”Indre Namdal kommunestyre”, et sannsynlig resultat dersom Frp fikk styre. For meg er det en absurd tanke at jeg, fra kommunestyret i Grong, skulle bestemt noe som helst over utviklingen i Skorovass eller på Agle. Vi namdalinger vet at smått er godt, også i debatten om kommunestørrelser.

Hvorfor handler ikke kommunedebatten om hvem som skal bestemme?

15 000 lobbyister
EUs befolkning gir blaffen i unionsdemokratiet. Nylig var det valg til unionens eneste folkevalgte organ, EU-parlamentet. Valgdeltagelsen ble historisk lav, triste 43%.

Jeg tror det lave engasjementet henger nøye sammen med at folk ser at deres stemme uansett betyr forsvinnende lite.

Folk ser at pengene rår. Det jobber 15 000 svært godt betalte lobbyister i Brüssel, profesjonelle påvirkere som skal sørge for at byråkrati og politikere bryr seg mer om deres storkonsern, og mindre om sine egne velgere.

Folk ser at unionseliten faktisk ikke bryr seg om hva folket mener. Som når lederne, hver eneste gang folket sier nei til et nytt prosjekt i en folkeavstemning, finner en snedig omvei til å gjennomføre de grandiose planene sine likevel (det siste eksempelet er EU-grunnloven, der irene nå får en ny sjanse til å ”stemme rett” – litt av en stemmerett…).

Men også i Namdalen ser vi unionens underskudd på demokrati. Det påvirker oss, gjennom EØS-avtalen. Nord-Trøndernes eget kraftverk, NTE, har gjentatte ganger hatt EØS-systemet på nakken med innblanding og utidige spørsmål om blant annet breibandsatsinga. EU spenner bein, også på oss som sa nei.

Er det greit at vi, som sa nei til å underlegge oss unionen, skal rammes av unionens byråkrati og markedstenking? Og hva i all verden har EU med NTEs breibandsutbygging å gjøre?!??

Kæmm bestæmme – egentlig? Og keffer e det så mang politikera som itj e interessert i å diskuter nettopp det? Æ bære spør…

(Dersom alt gaar som det skal, staar denne teksten paa trykk y Namdalsavisa under vignetten “Aerlig talt”  tirsdag 23. juni)

Er NRK kjerringa mot strømmen når de satser på grundigere nyhetsdekning?

Mange ulike medier melder i dag at NRK fra 2010 vi trappe opp satsingen på nyheter og blant annet utvide Dagsrevyen med 15 minutter.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas kommer på kveldens nyhetssending med en spennende programerklæring (fritt sitert slik mitt distre hode husker det):

I en tid der alle oppdateres på nyheter fortløpende gjennom hele dagen, skal Dagsrevyen fra årsskiftet bruke mer tid på færre saker og dekke behovet for sammenheng, bakgrunn og fordypning.

Dette er svært lovende takter fra allmenkringkasteren, og helt i tråd med den spesielle funksjonen som NRK skal fylle. 

Noen satser der andre kutter. ♥NRK♥

Jeg frustreres daglig over hvor overfladisk media er blitt. De som kjenner meg, vet at jeg som politiker oftere har vært irritert av at journalister ikke stiller kritiske oppfølgingsspørsmål til saker enn at de spør for mye. 

Media spiller en svært viktig rolle i det norske demokratiet, men mediefolk liker å framstille seg som mer objektive og uskyldsrene enn de faktisk er. Min erfaring er at det er få yrkesgrupper som er så lite interessert i selvkritikk som journalister. Samtidig  treffer jeg jevnlig politiske journalister og kommentatorer som hevder de også er frustrert over korte formater, liten tid og krav til overforenkling.

Kan NRKs nye planer være et svar på dette? I så fall er det gode nyheter for folkestyret i Norge.

Hvis dugnadsdeltagelse er målet på integrering – hva sier det om kara i nabolaget mitt?

Det sies at Dugnad er et særnorsk (eller særnordisk) uttrykk, et språklig symbol på fellesskapstanken, på det sosialdemokratiske mønstersamfunn der vi løfter i flokk. Jan Bøhler lanserte for en tid tilbake en rekke tiltak for å bedre integreringen. Jeg tror mye av det han sa har noe for seg  - men mest oppmerksomhet fikk utspillet der han krevde at innvandrere må begynne å delta på dugnader. I følge Bøhler er det et hinder for integreringen at innvandrere skofter unna for eksempel våroppryddinga i borettslagene i Groruddalen. Mange er nok enige i et sånt utsagn.

Nå har det seg slik at jeg for tiden bor i Bøhlers nabolag, og forrige uke var det duket for vår årlige vårdugnad. Vi har sett det mange ganger før, og så det igjen i år: Innvandrernaboene våre er flinke til å møte opp og delta. Faktisk mye flinkere enn vi inngrodd norske beboere…

Mens jeg og Ali rydder plena med rive, sitter Johnny på femti på verandaen og ser på – og tar seg en pils…!

Siden Bøhlers utspill har jeg tenkt litt på hvordan jeg skal tolke utsagnet hans. Jeg har konkludert med følgende alternativer:

Våpendepot er et feilslått tiltak for å hindre skuddvåpendrap i nære relasjoner.

I etterkant av de tragiske drapene på Nesøya har stiftelsen Alternativ til vold (ATV) gått ut og foreslått at det innføres nye og svært strenge restriksjoner på eierskap til jaktvåpen. Organisasjonen mener eiere av jaktvåpen skal levere dem inn til et lager utenom jaktsesongen.

Dette er i mine øyne et klassisk eksempel på forslag som er godt ment, men som er både praktisk lite gjennomtenkte og prinsipielt problematiske.

Praktisk vanskelig
Det praktiske først. Alternativ til vold kan neppe ha særlig innsikt i hvordan aktive jegere lever og hva aktiv bruk av våpen innebærer. For aktive jegere er det nesten alltid sesong på ett eller annet vilt. Under og mellom jaktperiodene driver man både trenings- og konkurranseskyting (noe som blant annet er viktig for å vedlikeholde skytteregenskapene og dermed sikre seg mot skadeskyting). Våpen skal også vedlikeholdes og stelles mellom bruksperiodene.

Sauer 200STR, en av de vanligste konkurranseriflene i Norge

Prinsipielt problematisk
Så det prinsipielle. I følge SSB betaler om lag 190 000 nordmenn jegeravgift hvert år, og Det frivillige skyttervesen (DFS) organiserer 160 000 aktive sportsskyttere. Jakt og konkurranseskyting er med andre ord viktig for store grupper av innbyggerne i landet vårt. En talsmann for politidirektoratet sier ATVs forslag “langt på vei (er) et forbud” mot å eie våpen. La meg legge til: Et forbud som vil være et betydelig inngrep i livet til svært mange. Med andre ord et drastisk inngrep.

Forebygging av drap kan være en god grunn til drastiske inngrep, men da skal man være sikker på at det vil ha en effekt og at sammenhengen er sterk nok til at inngrepet kan forsvares. Finnes det statistikk som viser at jegere og deres jaktvåpen er spesielt “utsatt” for den typen familietragedier som drapene på Nesøya? Jeg kan ikke huske å ha hørt noe slikt. Jeg tror heller ikke et våpenregime som ATV skisserer vil ha noen markant effekt i å redusere antallet drap med skytevåpen. Som Norges jeger- og fiskeforbund påpeker i dag, vil man fortsatt kunne gå til depotet og hente ut våpenet sitt dersom man har en plan om å skyte noen. Vi vet også at det er alt for enkelt å skaffe seg illegale våpen.

Resultatet av forslaget vil i mine øyne bli at det blir svært vanskelig å utøve jakt- og sportsskyting i landet vårt, uten at målet om å forebygge drap med skytevåpen nås.

ATVs forslag må derfor legges dødt.

Jeg mener man heller bør se på andre forebyggende tiltak. Kriminolog Vibeke Ottesens forslag om krisesenter for menn er en interessant tanke, selv om jeg har problemer med å se for meg at menn på sammenbruddets rand oppsøker en slik institusjon for å få hjelp.

Tror du ATVs forslag om våpenlager vil virke forbyggende? Og tror du menn vil benytte seg av egne krisesenter?

( Omtale av saken i media: Dagsavisen, DB1, DB2, VG1, TV2, )

Før helgen blogget jeg og spurte om hvilken retning vårt søsterparti, Centerpartiet, ville ta på sitt landsmøte. Hva skal vi si nå som “stämman” er over?

I følge et blogginlegg av “øst-trønderen“ Håkan Larsson har Centern fortsatt høyt fokus på miljø og næringsdrivende. Dette er som forventet, men det som er en god nyhet i mine øyne er at partiet i følge Håkan løfter fram landsbygdspespektivet tydeligere enn på lenge. Jeg tror dette vil være viktig for partiet. Det trenger ikke være noen motsetning mellom å ivareta distriktenes interesser og satse hardt på fortsatt vekst i byene.

Når landsmøtet i tillegg avviste omkamp om Euroen ser det ut til at det ble gjort mange kloke valg. Jeg kan ikke med min beste vilje se at Sverige skulle ha noe å tjene på å bytte valuta nå.

Kommentator i Svenska Dagbladet, Sanna Rayman, skriver i dag at “Centern sysslar inte med stordriftsideologi“. Det er så hjertet banker litt ekstra hardt. Kanskje har vi ikke sklidd så langt fra hverandre likevel, på hver vår side av kjølen?

Ja-siden i Arbeiderpartiet fornekter seg ikke. Den gryende debatten om unionsmedlemskap på Island skaper da noen overskrifter også her hjemme. I dag kan vi lese i VG at Ap-topper nekter å stenge døren for EU.

Ja-folkene krever at en eventuell ny rød-grønn regjering ikke skal ha en formulering om at EU-medlemskap er uaktuelt i sin regjeringserklæring. Døren på gløtt for unionen, altså.

Det er ikke overraskende at Ap-mannen Svein Roald Hansen, som er leder for Europabevegelsen, er ivrig etter å kunne starte en debatt om norsk innlemmelse i unionen. Det er desto mer oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiets nye partisekretær, Raymond Johansen, er blant dem som mener at Ap må “ha handlefrihet i forhold til å søke om medlemskap”.

Jeg spør meg selv: Ønsker Johansen en ny regjering eller gjør han det ikke? Mener han alvor når han antyder at det skal være mulig å få med seg Sp på en endring av denne formuleringen? Har Ap virkelig fått en partisekretær med så til de grader begrenset politisk gangsyn?

Senterpartiet er garantisten for at en ny rødgrønn regjering ikke vil åpne for medlemskap. Johansen og Ap må velge. Regjering eller EU.

Veivalg er blant de viktigste diskusjonene for et politisk parti. Kommer det en debatt om Centerns retning denne helgen?

I dag samles 521 delegater i Örebro, til åpningen av Centerpartiet sitt “stämma” (landsmøte). For oss som er opptatt av Norden er det spennende å følge med på den politiske utviklingen i nabolandene, og for en senterpartist er det selvfølgelig ekstra interessant å se hva som skjer i vårt søsterparti i øst.

Centern har under Maud Olofssons ledelse tatt lange skritt til høyre. Centerns Ungdomsförbund har presset på for denne utviklingen, og mitt mitt inntrykk er at intensiteten i presset nådde en topp da Fredrick Federley tok over som leder for CUF. Jeg hadde mange interessante fighter med CUFerne på møter i Nordiska Centerungdomens Förbund i den tiden jeg var leder for Senterungdommen (det gikk faktisk så langt at den mildt pr-kåte Fredrick i forkant av Senterpartiets landsmøte i 2005 skrev en kronikk i Nationen der han anbefalte senterpartister  å stemme det norske Venstre dersom ikke Sp gikk til høyre..!).

Jeg mener det norske Senterpartiet kan lære noe av hvordan Centern har løftet fram de liberale elementene i sin ideologi. Jeg tror det ligger et vekstpotensiale for oss i å gjøre noe av det samme. Dette er en viktig arv vi har med oss helt fra partistiftelsen.

Men vi bør på ingen måte kopiere alt svenskene har gjort. Centern har nemlig i tillegg  beveget seg langt til høyre langs den tradisjonelle økonomiske høyre-venstre-aksen. De har inntatt en holdning til arbeidsmarkedspolitikk som i mine øyne til tider er usosial. Samtidig har de vært så besatt av målet om vekst i storbyene at de har nedtonet det tradisjonelle forsvaret for landsbygda og regionene, ikke bare i kommunikasjon men også i praktisk politikk. Jeg får tilbakemeldinger fra frustrerte Centerpartister på den svenske bygda som mener partiledelsen deres ikke lenger vil stå på for dem når det drar seg til.

Jeg vil hevde Centern nesten har forlatt sentrum i svensk politikk. I den minste har de plassert seg ytterst til høyre i sentrum. Der ligger ingen framtid for det norske Senterpartiet.

Interessant nok hevder en rekke Centerpartister at det har vært lite debatt om retningsskiftet. Börje Hörnlund, tidligere arbeidsmarkedsminister, kommer med et usedvanlig kraftig angrep på partiledelsen i en debattartikkel i Dagens Nyheter i dag. 

Vil det bli en debatt om retning på Centerns stämma? Diskusjon blir det sikkert. Men det skal nok mye til for at Centern endrer den kursen partiledelsen med Maud Olofsson i spissen har satt. Ledelsen ser ut til å ha godt grep om styringen av partiet.

Så langt har Centern klart å holde på mange av kjernetroppene til tross for linjeskiftet. Det blir svært spennende å se om de henger med også i de kommende valgene. Jeg har mine tvil.

Har Lars Sponheim tatt ex.phil.?

Det er noen år siden jeg gjennomførte ex.phil. og koste meg med å benekte konsekventen og latterliggjøre antesedenten eller hva det nå handla om. Men i går fikk jeg litt flashback. La oss sette opp Sponheims demokratilogikk litt etter formen vi brukte på ex.phil.:

• partiet Venstre har tro på lokaldemokratiet.
• partiet Venstre er mot sentralstyring.
• derfor vil partiet Venstre styrke lokaldemokratiet gjennom sentral tvangssammenslåing av kommuner.

Definitivt logisk holdbart (og før dere akademiske kverulanter rekker å kjefte på meg for at dette er gjort feil og jaddijaddi: Ja. Dette er satt opp sånn helt bevisst. Det er et forsøk på forenkling (og forvrenging?) for moro skyld. Noen av oss synes sånt er morsomt.)

Tror man på det lokale vettet, eller gjør man ikke? Selektiv tro?

Det er jo noget pikant at Venstres mest populære ordfører, Reidar Lindseth fra Flatanger (Namdaling, sjølsagt), sjøl advarer sterkt mot partiledelsens kjør for å slå sammen kommuner.

Venstre har tidligere en stolt historie i å kjempe mot sentralstyring og embedsmannsvelde. Aner vi en forskyving der partiledelsen i maktapparatet i Oslo har mistet dette perspektivet? Er partiets egen periferi i ferd med å bli skjøvet ut i kulden?

(Oppdatert: I følge TV2 vaker Venstre nå under sperregrensa. Det blir spennende å se om økt oppmerksomhet i forbindelse med landsmøtet løfter dem på målingene de kommende ukene. Ofte ser vi slike utslag for alle partier.)

Når skal den norske ja-sida slutte å beklage seg, og slutte å unnskylde at det norske folk stemte “feil”, når de besøker sitt mekka i Brüssel?

Svein Roald Hansen, leder for Europabevegelsen og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, forteller i en replikk i Trønder-Avisa onsdag 22.4 at han mistrives med å treffe sine europeiske kolleger. Ham om det.

Lederen for unionstilhengerne bruker videre sin replikkplass til å dyrke myter og spre halvsannheter, alt for å framstille tilhengerne av norsk sjølråderett som navlebeskuende egoister. Innlegget kan ikke få stå uimotsagt.

Mytespredning
Mytene først. Ja-siden prøver til det kjedsommelige å tegne et bilde av at unionsmotstand er det samme som å være mot samarbeid. Hansen mener det er merkelig at Senterpartiet ikke vil stoppe Norges deltagelse i ulike programmer i EU-regi.

Dette er tom retorikk, og skuffende lite elegant til å komme fra en mangeårig Ap-stortingsrepresentant. Hansen vet utmerket godt at Senterpartiet er tilhenger av internasjonalt samarbeid, også samarbeid med unionen. Vår motstand mot norsk EU-medlemskap er ikke et nei til samarbeid. Det er et nei til å underlegge seg et politisk system som fortsatt styres av elitene, med en organisering jeg vil hevde er udemokratisk og med en ledelse som gang etter gang gjør hva som trengs for å overkjøre, ikke lytte til egen befolkning. Det siste eksempelet er Irland, som etter å ha sagt nei til den nye EU-grunnloven må “prøve igjen” for å “stemme rett”. Vi sier nei til å innlemmes i en union som fører en usolidarisk politikk mot den fattige verden, som til tross for massiv imagebygging fortsatt lar frihandel gå foran miljø. Ikke minst sier vi nei til et unionsmedlemskap som vil kneble den norske selvstendige stemmen på den internasjonale arena.

Vårt nei til unionen er et ja til bedre samarbeid – der Norge spiller en rolle, med en egen, fri stemme!

Gratispassasjer?
Så til halvsannhetene. Hansen framstiller videre Norge som “Europas gratispassasjer” som “ikke (er) villige til å ta ansvar for EU-samarbeidet, verken politisk eller økonomisk”.

Vel. Også her vet Hansen godt at Norge siden nittitallet har bidratt med milliarder av kroner til sosial og økonomisk utjevning i de minst velstående EU-landene gjennom den såkalte “EØS-kontingenten”. Men det er kanskje beleilig å ikke nevne det?

For øvrig lever Senterpartiet svært godt med at Norge ikke bidrar til å finansiere større deler av EU-byråkratiet. EU har svært dårlig kostnadsstyring, og unionens totale regnskap har ikke blitt godkjent av revisjonsretten siden vi sa nei i 94!

Jeg skjønner i og for seg at ja-siden mistrives. Det er mer enn fire år siden meningsmålingene viste noe som lignet på en unionsstemning i Norge. Siste måling var den femtiende nei-målingen på rad. Og så lenge unionstilhengerne lar mistrivselen lede dem ut i fortsatt mytespredning om nei-sida sover jeg godt om natta. Det norske folk har nemlig gjennomskuet strategien for lengst.

Denne replikken sto på trykk i Trønder-Avisa fredag 24.4.2009   Foto: sxc.hu