Ja-sida i EU-spørsmålet slutter aldri å forundre. Er det flere års konstant nei-flertall på meningsmålingene som gjør at de nå jukser for å gjøre det lettere å få Norge innlemmet i den Europeiske Unionen?

I går ble det klart at et flertall i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite går inn for å endre grunnloven. Hvis forslaget blir vedtatt når det skal endelig behandles i januar, så vil det såkalte mindretallsvernet svekkes. Da trengs det færre stemmer for å avgi makt til overnasjonale organer – for eksempel for å melde Norge inn i EU.

Dette kan høres ut som en juridisk teknikalitet, men egentlig er dette et enormt viktig politisk spørsmål. Ja-siden forsøker nå å endre spillereglene før neste runde EU-kamp.

Ekstra sexy blir det fordi de faktisk går bak ryggen på velgerne. Før stortingsvalget for to år siden spurte Nei til EU kandidatene hva de mente om dette konkrete grunnlovsforslaget. 91 av dagens 169 stortingsrepresentanter sa den gangen at de ville stemme i mot. Mer enn 30 av Aps representanter sa de var i mot. Har Ap virkelig 30 stortingsrepresentanter som vil føre sine egne velgere bak lyset?

Her kan du lese Stortingets saksbehandling.

“Systemet er uoversiktlig, og preget av ansvarspulverisering. Fylkespolitikerne har ansvaret men staten bevilger pengene og må stille opp når de lokale politikerne opptrer uansvarlig. Staten må overta sykehusene slik at vi får ryddet opp i sykehusøkonomien, og det blir klart for folk hvem som skal stilles til ansvar.”

Omtrent slik var mantraet som Arbeiderpartiet og de andre tilhengerne av stordrift og sentralisering messet om og om igjen for å samle flertall for sykehusreformen for en del år tilbake. De vant fram. Staten overtok, det ble innført et nytt styrings- og finansieringssystem.

Snedig da, at dette er noen av resultatene vi har sett:

• Etter statens overtakelse har sykehusene brukt 9 milliarder kroner mer enn de skulle. Akkumulert underskudd er 18 milliarder. Altså ingen bedring i økonomistyring eller kostnadskontroll.
• Etter statens overtakelse har ikke ansvaret blitt tydeligere for folk flest. Vi har gjentatte ganger sett helseministre som sier “dette er styret i helseforetaket sitt ansvar – de må rydde opp”. Ministre som “sender signaler” og “har kommunisert sin holdning” til helseforetak organisert etter modell av aksjeloven. Tydelig? Det som i hvertfall er tydelig er at det ikke lenger er lokalpolitikerne som styrer – i stedet for at naboen kunne settes til veggs er det fjerne foretaksstyrer folk flest må sette press på.

Og da har jeg ikke en gang nevnt sentraliseringspress, innsatsstyrt finansiering, Helse Størst Helse Øst, svekket lokal styring…

Sykehusreformen er i all hovedsak en katastrofe. Og Arbeiderpartiet som reformens jordmor står selv i veien for de to grepene som kunne ført oss ut av uføret:

• For det første en grundig evaluering. Regjeringen har lagt fram noen puslete greier som tydelig styrer unna de reelle problemstillingene.
• For det andre tilbakeføring av sykehusene til nye regioner. Det er en gåte for meg hvorfor Ap, som er så kåte på å sentralisere fylkene til en håndfull store regioner, ikke la eierskapet til sykehusene i potten. Med overføring av sykehusene til de nye regionene ville de sannsynligvis ha kunnet sikre seg et behagelig flertall for store regioner.

Dessverre er partier som folk: Det går fort prestisje i tidligere standpunkt. Vi har tungt for å innrømme feil. Derfor er det ikke mye lys i enden av tunnelen for sykehus-Norge.

I wanna play, but I don’t wanna pay!

Ja – Grong Sparebank ska liksom betal ferr at dåkk hi søla bort kraftinntekta dåkk itj har hatt enda en gang. Stor sjans ferr det.

Store ting har skjedd siden forrige blogginnlegg; jeg har gått av som leder i Senterungdommen, jeg har blitt ansatt som ny generalsekretær i Senterpartiets Studieforbund (SpS) med tiltredelse 1. januar, og jeg ble i helga valgt inn i arbeidsutvalget i Nei til EU.

Nei-sida opplever en usedvanlig sterk medvind for tida:

• Laaaangt stabil nei-flertall på meningsmålingene (58% nei i Aftenposten i går!)
• Rekordvekst i antall medlemmer i Nei til EU (28000 – største noen gang siden 1994!)
• Vi har klart å stoppe Tjenestedirektivet så langt, og dagens nyhet kroner det hele:

Regjeringen vil nå gjennomføre en grundig utredning av konsekvensene av Tjenestedirektivet. Dette har vært et krav fra Nei-sida. Vi mobiliserte kraftig i den første høringsrunden, og etter mange lange måneders NHD-uthaling har altså Dag Terje Andersen og Ap blitt presset til å få fakta på bordet.

Herlig å gå inn i AU i en organisasjon i medvind!

I år bruker staten et samlet beløp på 14,4 milliarder kroner på barnetrygden. Samtidig sliter regjeringen med omfordeling, med å knekke koden for å få bukt med fattigdommen i Norge. Da blir det et paradoks at halvparten av mottagerne av barnetrygd i en spørreundersøkelse for noen år siden ga uttrykk for at støtten hadde liten eller ingen betydning for deres økonomi. Vi bruker altså mer enn 14 milliarder på en ordning som bommer grovt på målsettingen. Dette er sløsing med penger, og på sikt kan det undergrave folks tillit til systemet.

Rolf Reikvam (SV) har altså rett i at det er svært mange som mottar barnetrygd som ikke trenger det. Ingen kan være uenige i at dette er et problem. Han bommer imidlertid grovt når han peker på behovsprøving som løsningen på problemet.

En behovsprøving vil føre til mange gråsoner når en skal vurdere hvem som skal motta støtten og ikke. Det vil igjen føre til et massivt byråkrati – noe som vil koste mange penger. Systemet vil som de fleste andre bli tungrodd og vanskelig å forholde seg til for barnefamiliene. Og enda har jeg ikke nevnt den prinsipielle debatten om universelle ordninger. Den lar vi ligge for i dag, men la meg kort fastslå at behovsprøving vil stigmatisere de familiene som mottar støtten.

Men hva skal vi gjøre da? Jo: Løsningen er enkel! Vi legger barnetrygden til personinntekten, slik at folk må skatte av den. Hvis vi forutsetter at de totale utbetalingene økes like mye som staten tar inn ekstra på at folk må skatte av trygden, vil effekten bli tydelig: Alle med barn får på enkel måte utbetalt det samme beløpet – men de som virkelig trenger barnetrygd sitter igjen med mer enn i dag, og de som ikke trenger det får mindre! Dette er omfordeling og god fattigdomspolitikk i praksis!

Det kan vel ikke vår regjeringskompis SV si nei til. Eller?

… at det har vært skammelig lite oppdateringer her i innspurten av og etter valgkampen. En av årsakene er at det har gått mye til til forberedelser av oppgaven jeg har som ungdomsdelegat til FNs generalforsamling. Akkurat nå er jeg nemlig i New York sammen med Marianne Nerland, nestleder i PRESS Redd Barna Ungdom. Følg daglige oppdateringer her: http://fnblogg.lnu.no

I går fikk jeg en telefon fra Stefan Heggelund, styremedlem i Unge Høyre. Han var oppbragt over at jeg i en pressemelding hadde feilsitert ham. Og det hadde jeg faktisk. Det jeg skreiv var følgende to avsnitt:

«Fuglum retter samtidig en advarende pekefinger mot Unge Høyre.
- Når sentrale tillitsvalgte i et ungdomsparti prøver å vinne stemmer med argumenter som «nynorsk er ikke en dialekt – det er en sykdom» (Unge Høyres Stefan Heggelund på Persbråten videregående), så har de et stort ansvar for at få unge bruker stemmeretten sin.

- Det er ikke rart folk får politikerforakt når et ledende parti tyr til denne typen destruktiv og useriøs argumentasjon. Unge Høyre produserer hjemmesittere på løpende bånd. UH-leder Torbjørn Røe Isaksen bør si unnskyld når vi i år kommer til å oppleve rekord i antall unge hjemmesittere, avslutter en tordnende Senterungdoms-leder.»

Feilen var at Heggelund ikke hadde sagt «nynorsk er ikke en dialekt – det er en sykdom». Det han gjorde var å lese høyt fra en nynorsk tekst, før han sa «dette er ikke en dialekt – det er en sykdom». Finner du forskjellen? Se nøye etter. Der, ja!

Nå hadde jeg tenkt å skrive en ufattelig syrlig tekst om hvor viktig det var å få rettet den betydelige feilen. Men i dag ringte Stefan kontoret på nytt, og fortalte at han nå hadde ringt og maila rundt og beklaget uttalelsene sine.

Det er voksent gjort av Stefan å beklage. Men skaden er allerede gjort. Valgdeltagelsen i årets skolevalg falt ned til 72%. Jeg er helt sikker på at en viktig årsak er det sirkuset Unge Høyres frontsoldater fremmer.

Mer info:

• Opptaket med blant andre Stefan finner du her

Flere medier kjører i forbindelse med valgkampen oppslag der de setter fokus på kommunenes pengebruk. Dagbladet har nærmest kjørt en serie. Det høres jo ut som en god idé, og noe som kan tydeliggjøre de politiske forskjellene: Slik prioriterer partiene pengebruken! Problemet er bare at avisa allerede i ovarennet mister balansen, og tryner med stil. De produserer nå en artikkelserie med ingen annen verdi enn destruktiv misinformasjon.

Tallene Dagbladet (og flere andre medier) bruker for å sammenligne kommune-norge er KOSTRA-tallene. Kort sagt er dette tall som kommunene rapporterer inn, som

viser blant annet ressursbruken i den enkelte kommune. Med denne bakgrunnen lager Dagbla’ flersidige oppslag om at kommuner der parti A styrer bruker mest på helse/vei/skole/kultur (stryk det som ikke passer, eller legg til din egen hjertesak), mens kommuner der parti B styrer bruker minst. “Dette gjør DIN ordfører for DEG i DIN KOMMUNE”…

Hva er problemet med å sammenligne disse tallene?

For det første sier ikke tallene noe om de lokale forskjellene som gjør at det faktisk koster ulikt å drive skole og sykehjem rundt om kring. Det koster selvfølgelig mer å bygge ut vann og kloakk i en stor spredtbygd kommune enn i en liten sentralisert. Men hva det sier om «satsing på vann og kloakk» er ikke veldig lett å si.

Tallene sier nemlig heller ikke noe om kvaliteten på tjenesten. Det er lett å brenne av mye penger på en dårlig skole, samtidig som jeg ofte imponeres over hvor høy kvalitet ildsjeler kan få ut av få ressurser.

Tallene sier heller ikke noe om hvor fornøyd innbyggerne i kommunen er med tjenestene.

Tallene sier ingenting om ulikhet i innholdet i tjenesten, eller om organisering. Får innbyggerne på sykehjemmet dusje hver dag eller til helga? KOSTRA-guden er taus om slike fakta.

Så langt det prinsipielle. I tillegg er det dessverre også sannsynlig at mange tall er feilrapportert. La meg gi ett enkelt eksempel med to nesten helt like kommuner. Kommune A fører lærerlønn, innkjøp av materiell og drift av skolebygg som skoleutgifter. Kommune B gjør nesten det samme, men fører drift og oppvarming av alle kommunale bygg, inkludert skolene, som teknisk. KOSTRA rapporterer at kommune A bruker mye mer på skole enn kommune B… men det er jo ikke sant!

KOSTRA-tall kan nok brukes til mangt. Jeg mener likevel at nesten all direkte bruk av KOSTRA-tall uten å ta med kvalitativ lokalkunnskap er feilslått. De burde heller brukes som en vekker for grundigere undersøkelser.

Likevel køler media på med fordummende analyser. Og da spør jeg meg:

Skjønner ikke journalistene dette? Det er jo svært enkel matematikk og samfunnsforståelse…
Eller skjønner de det faktisk, men velger å kjøre sakene likevel?

Uansett årsak er KOSTRA-fokuset vi ser i denne valgkampen idiotjournalistikk, enda et tungt bidrag til å tegne et lite flatterende bilde av journaliststanden i landet. Jeg håper de seriøse politiske journalistene gremmes like mye som meg.

For dette undergraver demokratiet – ikke mindre.
- – - – - -
Oppdatert onsdag 15. august:
I dag ble jeg minnet på enda et element i denne debatten. Det handler ikke om KOSTRA som sådan, men om oppslagene om kommuner “styrt av parti A/B/C” – da i betydningen at det partiet har ordføreren.

Altså: Det er svært, svært få kommuner i dette landet hvor ett parti har flertall alene. Hovedregelen er at flere partier styrer sammen – og det er ikke uvanlig med samarbeid som på riksplan er utenkelige. Ordføreren styrer ikke kommunen alene. En kommune med Høyre-ordfører er ikke nødvendigvis Høyre-styrt.

Enda en påminnelse om at en alltid må gå bak tallene