I norske sauefjøs er lamminga i full gang, og snart skal nyfødte lamunger følge mor ut på beite. Norsk utmarksbeite er verdens mest miljøvennlige matproduksjon. Men vårens vakreste eventyr (hvis du ser bort fra Senterungdommens Vårslepp da sjølsagt) har en mørk undertone: Vi går mot en ny rovdyrsommer, og ingen vet hvor mange sau som i år mister livet i møte med en stadig voksende rovdyrstamme.

Rovdyrsaken fører til store konflikter – et konfliktnivå som er unødvendig høyt.

Rovdyrkonfliktene handler nemlig ikke om hvem som er mest for biologisk mangfold. Det handler om hvem som skal bestemme. Det handler om at de som blir berørt stadig får bekreftet at rovdyrpolitikken styres av ”fagfolk” og snevre politikere som jevnlig tar feil, og som ikke har den minste peiling på hvordan hverdagen påvirkes av at bjørn og ulv dukker opp i skogen der du lekte som barn.

Vernefantaster og urbane politikere har brukt Lierne og Namdalen som et forsøkslaboratorium for en rovdyrpolitikk basert på mistillit til lokal kunnskap. Stadig mer desperate og usedvanlig klare tverrpolitiske signaler fra grasrota har blitt møtt med kald arroganse fra Stortingsflertallet sin side.

Lokalbefolkninga i Namdalen har alltid sagt at det er mer bjørn i området enn forskerne har rapportert. Etter at vi fikk på plass DNA-registrering av hår og ekstrementer har vi fått bekreftet at Namdalingene hadde rett.

Lokalbefolkninga har advart mot tenkningen om ”rovdyrområder”, og sagt det selvfølgelige at bjørnen ikke kjenner noen grenser, og kommer til å spre seg utover de ”kjerneområdene” som byråkratene tegner på et kart. Og sjølsagt fikk de rett: Etter at Lierne har gått fra 70 til under 15 sauebruk har bjørneplagen de siste årene spredd seg ut til stadig større områder.

Når 8103 Nord-Trønderske lam mistet livet til rovdyr i fjor er det bare et tall for Stortinget. For lokalbefolkningen er det ramme alvor. Når vi på fem år har gått fra 773 til 547 sauebruk i fylket, er det bare tall for Stortinget. For lokalsamfunn og enkeltpersoner er det dramatisk.

Selvfølgelig blir det konflikt når de som lever i, av og med naturen overstyres av teoretikere med modeller og regneark!

Hvis Helen Bjørnøy vil få lokalbefolkningen med på laget, bør hun instruere Direktoratet for Naturforvaltning om å lytte mer til den lokale kunnskapen. Hun bør sette av penger til opplæring og lønning av profesjonelle jaktlag som kan settes inn når fellingstillatelser gis. Hun bør revidere nødvergeparagrafen slik at folk som forsvarer dyrene sine mot død og lidelse ikke kastes i fengsel. Og hun bør delta på kadaverleting minst én gang hver beitesesong.

… dessuten bør Bjørnøy tenke over om hun er villig til å påta seg ansvaret for ødeleggelsen av den tusenårgamle sørsamiske kulturen. Men det er et eget tema som jeg kommer tilbake til om ikke lenge.