I år bruker staten et samlet beløp på 14,4 milliarder kroner på barnetrygden. Samtidig sliter regjeringen med omfordeling, med å knekke koden for å få bukt med fattigdommen i Norge. Da blir det et paradoks at halvparten av mottagerne av barnetrygd i en spørreundersøkelse for noen år siden ga uttrykk for at støtten hadde liten eller ingen betydning for deres økonomi. Vi bruker altså mer enn 14 milliarder på en ordning som bommer grovt på målsettingen. Dette er sløsing med penger, og på sikt kan det undergrave folks tillit til systemet.

Rolf Reikvam (SV) har altså rett i at det er svært mange som mottar barnetrygd som ikke trenger det. Ingen kan være uenige i at dette er et problem. Han bommer imidlertid grovt når han peker på behovsprøving som løsningen på problemet.

En behovsprøving vil føre til mange gråsoner når en skal vurdere hvem som skal motta støtten og ikke. Det vil igjen føre til et massivt byråkrati – noe som vil koste mange penger. Systemet vil som de fleste andre bli tungrodd og vanskelig å forholde seg til for barnefamiliene. Og enda har jeg ikke nevnt den prinsipielle debatten om universelle ordninger. Den lar vi ligge for i dag, men la meg kort fastslå at behovsprøving vil stigmatisere de familiene som mottar støtten.

Men hva skal vi gjøre da? Jo: Løsningen er enkel! Vi legger barnetrygden til personinntekten, slik at folk må skatte av den. Hvis vi forutsetter at de totale utbetalingene økes like mye som staten tar inn ekstra på at folk må skatte av trygden, vil effekten bli tydelig: Alle med barn får på enkel måte utbetalt det samme beløpet – men de som virkelig trenger barnetrygd sitter igjen med mer enn i dag, og de som ikke trenger det får mindre! Dette er omfordeling og god fattigdomspolitikk i praksis!

Det kan vel ikke vår regjeringskompis SV si nei til. Eller?