For noen år tilbake tok jeg et grunnfag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo. En av foreleserne var spesielt populær, en tydelig og poengtert fagmann som ikke kan anklages for å være noen grå akademiker. Han krydret jevnlig foredragene med personlige betraktninger om politikk og demokrati. På en av forelesningene spurte en student om hans syn på EU som prosjekt. «Det vil jeg ikke si», sa han. «Men jeg kan si så mye som at jeg mener demokratiet trives best i små enheter. Ferdig med det!»

Sjøl nå, flere år etter, er dette fortsatt en av de beste oppsummeringene jeg har sett av mitt eget demokratisyn. Ja, demokratiet trives best i små enheter, og kommunene er juvelen i den norske demokrati-kronen!

Trist da, at Norge er det eneste landet i Europa som ikke har grunnlovsfestet det lokale selvstyret. Det har i noen strålende vår-uker vært knyttet spenning til om det i denne Stortingssesjonen blir flertall for forslag om grunnlovsfesting, men de siste signalene tyder på at vi ikke kommer i mål i denne gangen heller.

Realiteten er nemlig den, at skremmende mange ivrige politikere i Storting og Regjering har en nærmest ubegrenset tro på sin egen vurderingsevne: Selvfølgelig vet de best, der inne på kontoret sitt i Oslo. Lokalpolitikere fra alle partier må da skjønne at det er ikke relevant hvordan de sjøl opplever sin egen hverdag – sannheten skal tolkes med elitens briller. Det eneste perspektivet som gjelder finner du i aksen mellom regjerings-, stortings-, direktorat-, radio-, tv- og aviskontorene i hovedstaden.

Andelen rikspolitikere med erfaring fra lokalpolitikken har vært stadig synkende, og det vises svært godt i den politikken som utformes i hovedstadsgryta.

Derfor har kommunene i årevis blitt pålagt nye oppgaver uten at penger og myndighet fulgte med på lasset. Derfor er kommunesektoren i Norge gjennomregulert fra statlig hold, derfor må norske kommuner bruke masse ressurser på rapportering (penger som kunne blitt brukt til å passe bestemor på sykeheimen!), derfor ble fylkeskommunen fratatt styringen over sykehusene. Og derfor ryktes det nå at toneangivende krefter i regjeringen i arbeidet med en ny Plan- og bygningslov ønsker en lovtekst som fører til ytterligere sentralisering av makt, enda strengere regler for dispensasjon og fortsatt svekkelse av det lokale selvstyret.

Olav Duun skrev i en bok, «Han var for ung, han trudde han kunne snu både vére og lagnaden». Kanskje er det vel optimistisk av en ung desentralist, å håpe på at vi skal revolusjonere lokalmakta i Norge når vi har tatt med oss sosialistene i SV og sentralistene i Ap i regjering. Disse samarbeidspartnerne våre snakker nå for øvrig fint om lokalt sjølstyre når de er heime på valgkamp…

Men bevares, jeg mener vi faktisk har fått til noe.

Vi har startet jobben med å etterbetale kommunene for de økte oppgavene – og styrkingen av kommuneøkonomien er i all hovedsak gjort i form av frie midler!

Sjøl om forvaltningsreformen på mange måter er en skuffelse kommer vi ikke unna at det er første gang på svært mange år at et stortingsflertall faktisk ønsker å flytte makt og myndighet nedover i systemet. Grepene som tas er viktige og riktige, og selv om vi ikke fikk det nye norske demokratiet som noen av oss hadde våte drømmer om, så får vi en løsning som sikrer en finmasket kommunestruktur, og som vil sette en effektiv stopper for de som ønsker å fjerne tusenvis av lokalpolitikere og beholde kun to folkevalgte nivå i landet vårt.

Jeg skulle ønske det var flertall på Stortinget for en massiv flytting av makt til kommuner og regioner. Jeg ønsker meg et flertall som vingeklipper dagens fylkesmann, som mer enn halverer myndigheten og ressursbruken til direktorat og tilsyn. Jeg drømmer om et Storting som i all hovedsak vil gå inn for en avskaffelse av statlige minstenormer og rettighetslovgivning som regulerer kommunal tjenesteproduksjon – og som fjerner begrensningene i det kommunale skattøret.

Men dette er jo dødsstøtet til likhets-Norge! tenker du. Dette vi føre til store forskjeller mellom kommunene!

Ja, det vil sannsynligvis føre til større forskjeller enn i dag. Men det kan da ikke være negativt så lenge forskjellene er et direkte resultat av at folk har fått bestemme mer der de bor? Forskjellene er i så fall et resultat av at folk har fått mer å si, at folk flest har fått påvirke sterkere, at mor og far og kassadama på Rimi får bestemme mer enn pampen i regjeringskontorene!

Jeg har den grunnleggende troen at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Derfor er jeg helt trygg på kommune-Norge vil forvalte en slik frihet på den aller beste måte. Denne friheten vil ikke føre til økte sosiale forskjeller. Den vil heller ikke være en trussel mot nasjonalstaten og fellesskapsfølelsen som står så sterkt i Norge.

Det er ikke mange politikere som snakker mot sentralstyring og for større lokal frihet i dag. Men kanskje ligger håpet i ungdommen? Årsmøtet til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) fulgte nylig Senterungdommens ønske og stemte nei til et forslag om å opprette en ungdomslov som skulle lovfeste ungdoms rett til ungdomsråd og fritidsklubber i alle kommuner. Som alltid lå det gode intensjoner bak. Like sikkert er det at en slik lov ville bommet på målet. Det ville være å kaste blår i øynene på folk. Det ville ført til økt byråkrati. Det ville ført til A4-løsninger av typen «one size fits no-one» (jeg har aldri forstått politikere som mener idealet er et likhetssamfunn der alle er litt misfornøyde!). Og det ville tatt oss enda et skritt mot rettighetssamfunnet, med forbrukere som saksøker staten for ting de har krav på – uten at de selv er forpliktet til å stille opp med noe som helst.

Jeg har ikke troen på et individualitisk, forbrukersentrert rettighetssamfunn. Senterungdommen vil bygge samfunnet nedenfra. Kjære lokalpolitiker: Hjertet mitt banker stolt når jeg tenker på det ansvaret du tar, og den fantastiske jobben du gjør. Du bygger samfunnet, bit for bit, og hver eneste dag er du med og pusser juvelen i kronen. Takk for at du bidrar!

- – -
Denne teksten har tidligere stått på trykk i KLP-avisen

NRK har gravd opp en “forsker” som visstnok har funnet ut at folk ofte velger Sp til å styre fraflytningskommuner. Jeg trodde agurktida var over, men terskelen for hva som er nyheter er fortsatt rimelig lav ser der ut som! Georg Arnestad ved Høgskolen i Sogn og Fjordane mener å kunne slutte av dette at Sp-ordførere medfører fraflytting.

Folk i distriktsnorge (og da i fraflytningskommuner) velger Sp – og de vet hva de gjør. De vet nemlig at det er ett parti som mener noe med satsing på distriktpolitikk. De vet at det er ett parti som har skjønt at det må satses på arbeidsplasser og nyskaping i hele landet. De vet at det er ett parti som har skjønt at politikerne da må sørge for like muligheter, at folk skal ha likeverdig velferd og en godt utbygd infrastruktur i sine lokalsamfunn.

Jeg er ingen forsker, men jeg kom meg gjennom ex.phil. Der lærte vi en del grunnleggende

logikk, blant annet om forholdet mellom årsak og virkning. Hvis Arnestad hevder at Sp-ordførere er en årsak til virkningen fraflytting, da vil jeg her og nå utfordre ham: Publiser den forskningen du har gjort som underbygger dette, slik at vi kan etterprøve arbeidet ditt. Vis oss materialet som avdekker at lokale politiske vedtak betyr mer for flyttemønstre enn nasjonal strukturdrivende politikk, økonomiske konjunkturer og internasjonale trender. Forskning som ikke er publisert nekter jeg å akseptere som forskning. Det er politiske ytringer, og fortjener ikke noe annet stempel.

En ting vi vet er at mange kommuner med nedgang i folketallet har fødselsunderskudd. Uten en eneste flytting vil de altså oppleve reduksjon. NRK og Arnestad mener kanskje at en Sp-ordfører med støtte fra en Sp-kommunalminister personlig skal fylle fødestuene..? Tja… Vi senterpartister elsker ofte i det grønne, men ett sted går vel grensa også for oss?

I et blogginnlegg på auf.no sier Eskil Pedersen, nestleder i AUF, følgende: «Ingen andre partier har så mange ungdom på listene sine som Arbeiderpartiet. Og ingen andre har så stor sjanse til å komme inn i kommunestyrer og fylkesting.»

To setninger. To løgner.

For det første: Antall ungdom på listene. I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) er det Senterpartiet som har flest ungdommer på sine kommunevalglister. Vi har 908, Ap har 896. Det samme gjelder for fylkestingslistene, der Sp har 110 ungdommer på listene mens Ap har 96.

Dette blir ikke mindre interessant når vi vet at Ap stiller flere lister enn Sp!

For det andre: Stor sjanse til å komme inn. Det foreligger selvfølgelig ingen statistikk over sannsynligheten for å få valgt inn ungdom ved høstens valg. Men hvis vi ser på tallene for forrige valg, ser vi noe interessant. Med en nasjonal oppslutning på 7,9% har Senterpartiet etter valget i 2003 115 folkevalgte ungdommer. Ap fikk en nasjonal oppslutning på 27,5% og 281 unge folkevalgte. I forhold til oppslutning har vi altså flere ungdommer i kommunestyrer og fylkesting enn Ap/AUF – og, faktisk, samtlige andre partier. Det betyr at Sp setter sine ungdommer høyere på listene enn hva andre partier gjør.

Jeg har i årevis vært både fascinert og delvis irritert over at AUF driver valgkamp for et parti som i sentrale spørsmål jobber for en annen politikk enn AUF (eks: EU, miljø, konkurranseutsetting/privatisering). Jeg har likevel sjelden vært sint på AUF – før nå. Jeg blir nemlig kraftig provosert når nestlederen i et ungdomsparti tyr til løgn.

Det kan sikkert være fristende å ta noen snarveier når det nærmer seg valgkamp. På lang sikt lønner det seg nok likevel å snakke sant. For vi leker ikke politikk. Eller hva, Eskil?

Mer info:

• SSB: Listekandidater til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007

Nyhetene melder i dag om nok en advokat som ønsker å fjerne juryen. Årsaken er at juryen “ikke representerer det brede lag av folket”. Tidligere har vi hørt Bjørn Solbakken, leder i den norske dommerforening, si at “Juryordningen bør fjernes i sin helhet. Vår begrunnelse er at når du får en avgjørelse av en jury, får du ingen begrunnelse for resultatet”.

Er det bare jeg som synes argumentasjonen halter her? En skal alltid være på vakt når folk vil fjerne en ordning som ikke funker – i stedet for å fikse den. Én ting er at folk med en tung utdannelse prøver seg med ad hoc-argumenter. En annen ting som er like fascinerende, er bildet du ser over tid:

Fagfolk som vil ha seg frabedt av vanlige folk roter rundt på deres domene.

Juryordningen er basert i et prinsipp om at vi skal dømmes av våre likemenn. Vi kan kalle den en demokratisk ventil som skal sikre at rettssystemet ikke styres alene av jurister og såkalte eksperter. Det bør ekstraordinært gode argumenter til for å fjerne en slik ventil.

Det er et problem at jurymedlemmer og lekdommere ikke er veldig representative for folk flest. Løsningen på det er ikke å fjerne juryen eller å endre meddomsretten, men å sørge for at vi rekrutterer fra andre kilder enn pensjonistforeningen og borettslagsstyrene. Dessuten må vi slutte å frede alle de som allerede fungerer som jurymedlemmer og lekmenn. Vi har ingen tradisjon for å “kaste” folk som ønsker gjenvalg i Norge. Da er det ikke rart at juryrommene fylles av aldrende (dobbelt-)moralister.

Jeg synes også det er et problem at juryen ikke begrunner sin beslutning. Men det er selvfølgelig heller ikke et argument for å fjerne juryen. Det er et argument for å endre ordningen slik at juryen må komme med en begrunnelse.

En av de som skremmer meg mest i denne debatten er vår egen justisminister. Han ser ut til å være kritisk til juryordningen fordi den er ressurskrevende (sic!). En justisminister som har ressursbrillene på når han diskuterer rettssikkerhet altså… ai ai ai.

I dag tapte Norge hjemfallsrettssaken i EFTA-domstolen. Med EØS-avtalen har Ja-sida, Venstre og KrF satt norske evigvarende naturressurser på spill. Ja-sida forventer jeg lite av, men EØS-tilhengerne på neisida derimot: Hva sier de nå?

Da debatten gikk om mulige nye modeller for en par år siden, var det flere som mente norske de norske vannkraftressursene var verdt rundt 1000 milliarder kroner. Økt miljøfokus og større etterspørsel etter ren energi betyr at verdien allerede er større, og bare vil øke i årene framover.

Kommuner, fylker og staten tok ut mer enn 11 milliarder kroner i utbytte fra kraftselskapene i fjor. Dette er penger som finansierer oppussing av skoler, utbygging av breiband og andre gode ting.

Heimfallssaken handler om mye mer enn penger. Produksjon av energi er en avgjørende viktig samfunnsinfrastruktur, og på den måten er dette også et spørsmål om nasjonal sikkerhetspolitikk. Samtidig gir det norske offentlige eierskapet oss unike muligheter til å føre en miljørettet energipolitikk.

Dypest sett handler heimfallssaken likevel om hvem som skal eie og kontrollere evigvarende norske naturressurser. Nei-folk på Stortinget må nå spørre seg om de villig aksepterer muligheten for at EØS-avtalen nå fører til et inntog av privat utenlandske oppkjøp av norske kraftverk. Et slikt resultat vil være et generasjonsran – et svik mot generasjonene som kommer etter oss.

Jeg lurer, Kjell Ingolf (leder i KrFU) og Martin (leder i AUF): Vil dere nå revurdere EØS-avtalen? Eller i det minste slutte dere til kravet om en grundig utredning av alternativer til EØS?

Jo, du leste riktig – og det er ikke spøk en gang. Klokka 1000 i morgen blir jeg låst inn bak dørene til Drammen fengsel. Heldigvis blir jeg ikke innsatt. Jeg skal i stedet møte noen som har begått alvorlige lovbrudd.

Tema for fengselspraten er spilleautomater. Mens vi andre snakker om elendigheten som spillepolitikken har ført til, er det noen som lever midt i det. Et ukjent antall spillavhengige begår kriminelle handlinger for å finansiere spilling. Nå har en del av disse, innsatte i Drammen fengsel, engasjert seg i kampen mot automatene.

Det arbeidet de gjør er både imponerende og inspirerende. Jeg ser fram til spennende samtaler!

Tror du et forbud mot automater vil forebygge spillavhengighet?

Mer info:

• NTB: Innsatte til kamp mot spilleautomatene
• Kjetil Løset: Giskomat blir valgkamp

Jeg er i Tanzania. Bloggen blir derfor ikke oppdtatert foer tidlig i juni. Da kommer det til gjengjeld hoeyttenking om den sterkestes rett i internasjonal handel…

Foelg med paa www.senterungdommen.no/tanzania saa lenge.

Kwaheri!

Senterungdommen har stort gjennomslag i partiet. Dette må likevel være nært en rekord i Sp-reaksjonstid: Etter et utspill jeg kjørte på onsdag, om at løsningen i automatsaken må være å forby spilleautomatene, tenkte jeg å skrive en bloggtekst som utdypet temaet.

Det rakk jeg imidlertid ikke, før partiets sentralstyre var i folden og Åslaug var på Dagsrevyen med beskjed om at alle automater – også Valgerds snille variant – må fases ut på sikt, og at utfasingen må starte allerede i neste års budsjett.

Det kaillje æ godt levvert!

Sjøl om jeg er kritisk til mye av politikken til landet, er jeg er en av dem som er veldig glad i, og fascinert av, USA. Jeg har vært så heldig å møte landets ambassadør til Norge, Benson K. Whitney, flere ganger. Whitney framstår på mange måter som en representant for mye av det jeg liker med landet: En jovial vennlighet, en optimistisk tro på folk – og han er oppriktig opptatt av å styrke forholdet mellom landene våre.

Whitney har imidlertid siden innsettelsen ved nyttår 2006 gjentatte ganger markert seg som en kritiker av norsk politikk. Det synes jeg er greit – det mangler ikke på kritiske norske røster mot amerikansk politikk. Det som derimot fascinerer meg er hans kritikk mot håndhevingen av de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond utland (SPU, eller oljefondet som vi helst vil kalle det).

Seinest på Dagsrevyen fredag kveld får vi høre at Whitney mener det er urettferdig at Statens pensjonsfond utland (SPU) har trukket seg ut av tolv amerikanske selskaper. Ambassadøren mener selskapene straffes fordi de spiller med åpne kort og etterlever et innsyn som gjør dem ekstra sårbare. “Dere straffer land som bør belønnes, og belønner de dere bør straffe”, sier Whitney.

Herr ambassadør: Ni av selskapene vi har trukket oss ut av, produserer våpen eller våpenkomponenter vi ikke vil være bekjent av. Av de to andre har det ene i våre øyne begått alvorlige brudd på menneskerettighetene mens det andre står for alvorlig miljøskade. Dette er ikke negativ forskjellsbehandling – det er bevisste etiske valg. Alle selskapene får anledning til å levere en innsigelse.

I stedet for å klage på at vi setter en ny standard for investeringer, bør du sette deg et positivt mål: Bidra til at amerikanske selskaper blir så etiske at SPU heller vil investere i USA enn andre steder!

SPU er ett av verdens største fond. Hva du investerer i har sjølsagt mer enn en rent finansiell side: Det er også et etisk valg, eller for å si det med Spidermans onkel Ben: “With great power comes great responsibility”. At den amerikanske abassadøren reagerer er bare enda et tegn på at det blir lagt merke til at vi setter noen andre utvalgte verdier enn profitt øverst. Jeg er stolt over at vårt pensjonsfond viser vei internasjonalt.

Mer info:

• Her kan du se Dagsrevyinnslaget
• Les mer om Whitneys uttalelser i New York Times