Sentrumspartiene Sp, KrF og V krangler med jevne mellomrom om hvem av dem som har “forlatt sentrum” og ikke. Oftest er påstandene tom retorikk.

I dag gjentar for eksempel KrFeren Sondre Olsen ett vanlig – og relativt håpløst – argument i en kommentar til Kjetil Løset (TV2) sin litt underlige bloggtekst om temperamentet til Sp-leder Liv Signe:

“(Navarsete) sa at hun var skuffet over at Sp har blitt alene i sentrum. Virkeligheten er ikke slik Navarsete forsøker å innbille velgerne. Senterpartiet har sagt farvel til sentrum og gått i kompaniskap med SV. Da hjelper det ikke å ha på seg en grønn jakke og skrike “vi er sentrumsparti”… KrF og Venstre er solide sentrumsparti som nok ikke håper Sp har sagt farvel, men heller “på gjensyn”. De beste politiske avgjørelsene blir tatt i sentrum.”

Jeg skal la kommentarene om grønne jakker og skriking ligge. Men i følge Olsen så er det slik at Sp “går i kompaniskap med SV” og dermed forlater sentrum i politikken. Han mener altså tydeligvis at det er hvem man samarbeider med som definerer hvem man er og hvor man står politisk. Hva sier det i så fall om den forrige regjeringen, som samarbeidet med FrP om tre av fire budsjetter?  Eller hva skal man da si om SV og FrP som faktisk har samarbeidet om flere saker på Stortinget i den samme perioden?

De fleste tenkende mennesker skjønner dette: Hvem du samarbeider med trenger ikke si ett gram om hvor du står politisk. Hva du samarbeider om, og hvilke kompromisstandspunkter du stiller deg bak i et samarbeid, kan derimot si ganske mye.

Jeg mener for eksempel at den forrige regjeringens sulteforing av kommunene (og dermed svekkelse av fellesskapet), manglende distriktspolitikk og uvilje mot å ta fighten mot EU i avgjørende saker er eksempler på at Høyre fikk for stort gjennomslag på bekostning av KrF, og at KrF i disse spørsmålene ofretsentrumspolitikken. KrF endret neppe mange primærstandpunkt, og forlot sånn sett ikke sentrum. Men de aksepterte kompromisstandpunkt de ikke burde, og klarte ikke å kjempe sentrums kamp godt nok alene.

Det er ganske mange både i og utenfor mitt parti som etter tre år mener at Sp har fått gjennomslag for betydelig mer sentrumspolitikk i samarbeid med Ap og SV enn hva KrF og V klarte da de styrte sammen med Høyre (enkelte hevder faktisk i fullt alvor at vi nå har fått gjennomslag for betydelig mer Sp-politikk enn hva vi klarte i sentrumsregjeringen!). Jeg mener kommunesatsing, samferdselssatsing, ny giv i distriktspolitikk og historisk gode jordbruksoppgjør er gode eksempler på områder der vi har presset Ap og SV langt i retning sentrum. Så finnes det sjølsagt gode eksempler på saker som har vært vanskelige for Senterpartiet – men jeg mener altså vektskåla tipper godt i vår retning.

Politiske partiet ønsker ofte å forsvare sine egne veivalg gjennom å sette konkurrenter i det de selv oppfatter som et dårlig lys. Olsens påstander er et eksempel på dette. Enkel og tom retorikk.

Det han derimot har rett i, er at de beste politiske avgjørelsene blir tatt i sentrum…

Uten at det er rakettforskning jeg har drevet med, så er det like fullt to nyheter i førjulstida som gir meg muligheten til å si “ka sa æ”. Den ene er en forventa skuffelse. Den andre kan love godt.

Skuffelsen først. I juni blogget jeg (her og her) om hva EU ville gjøre da Irlands befolkning gjennom folkeavstemningen sa nei til EU-grunnloven. Reaksjonene fra unionsledelsen gikk i retning av at at Irland ville få beskjed om at de hadde valgt feil og vennligst fikk forsøke igjen. Dessverre slo det til, og nå er det klart at Irene neste år skal stemme på nytt. I stedet for å lytte til folket og ta hintet følger EU den vante oppskriften med å pusse på noen detaljer, gi noen innrømmelser og så kjøre en ekstraomgang for å lokke og/eller skremme med seg tvilerne. When will they ever learn?

Så det som er en god nyhet og som kan føre til mange spennende debatter i Norge framover. Nylig var  Sp-leder Liv Signe Navarsete glassklar i sitt krav om en gransking av EØS-avtalen. NRK refererer Liv Signe på at “En grundig, forskerbasert og uavhengig gransking av hvilke konsekvenser EØS-avtalen har hatt på det norske samfunnet vil være et av kravene fra Senterpartiet hvis de rødgrønne partiene skal i regjeringsforhandlinger etter valget neste år.” Jeg skal innrømme at det er artig at partilederen så tøft velger å plukke opp det viktigste kravet jeg stilte til moderpartiet i min siste landsmøtetale før jeg ga meg som Senterungdomsleder for et år siden.

Kravet om en utredning har også blitt fremmet av Nei til EU, og er støttet av en rekke ja-medier. Det blir veldig spennende å se hva denne debatten kan føre til av endringer på lang sikt. Jeg er overbevist om at en slik utredning vil føre EØS-debatten over i en ny fase.

Undetrykkende regimer forsøker panisk å sensurere informasjon også i internetts tid. Hva gjør de når de innser de ikke kan lykkes?

Jeg var så heldig å få besøke Kina noen uker i sommer, en stund før OL tok fullstendig overhånd. Det var en veldig lærerik og fascinerende tur. Jeg var spesielt opptatt av å prøve å finne ut mest mulig om utviklingen i landet, hvilken vei det går, og hvordan den jevne kineser opplever utviklingen. Vi leser jo i avisene om et land med et undertrykkende ettpartiregime som samtidig er tungt integrert i verdensøkonomien og som gradvis har åpnet opp for større intern frihet.

Jeg opplevde det som veldig vanskelig å få kineserne til å ytre et eneste kritisk ord om sitt eget hjemland og styresett. Kanskje var det fordi vi ikke ble godt nok kjent til å bygge opp tillit, kanskje var det språklige og kulturelle barrierer – og kanskje er det etterdønninger fra ei tid da kritiske utsagn ble straffet og du aldri var trygg for hvor det fantes angivere (ei tid man fortsatt ser spor etter – flere hevder den slett ikke er over…).

I dag melder NTB blant annet på Dagbladets nettsider at New York Times’ nettside er sensurert på det kinesiske nettet. Det strammes altså inn igjen etter det som ble framstilt som en forsiktig oppmyking rundt OL.

Da jeg var i landet prøvde jeg faktisk å teste ut akkurat nett-sensuren. Fra forskjellige hotellnettverk prøvde jeg først å surfe rundt “som vanlig”. Jeg merka ikke noe spesielt da, bortsett fra at facebook (sic!) var ufattelig tregt og ustabilt, ofte utilgjengelig. Men: da jeg forsøkte å søke opp nettsider og informasjon som vi vet at kinesiske myndigheter ikke vil at deres egen befolkning skal finne, så skjedde det noe.

Ett eksempel: Jeg fikk tilgang til norsk wikipedia uten problemer. Søkte på Grong og Radka Toneff og annet, og fant fram. Så søkte jeg etter Falun Gong. Da fikk jeg beskjed om at siden ikke eksisterte. Når jeg så prøvde å gå tilbake på wiki og søke på andre ting, kom jeg ikke lenger inn på nettsiden i det hele tatt – den var tilsynelatende ikke-eksisterende! Etter omtrent en halvtime, uten å skifte oppkobling eller noe, så fikk jeg igjen lov til å søke på wiki. Så lenge jeg ikke søkte etter noe “forbudt”.

Signalet var ikke til å ta feil av: Ikke prøv deg!

Det er kanskje naturlig at undetrykkende regimer prøver så lenge de kan å holde full kontroll på flyten av informasjon. Ny teknologi gjør at de ikke kan vinne den kampen på lang sikt. Hvor går Kina da?

PS1: Du finner mer informasjon om nettsensur i denne artikkelen på ABCnyheter.no, og nedslående nyheter om demokratikampen på Aftenpostens nettsider. Jeg anbefaler for øvrig Kristoffer Rønnebergs artikler for Aftenposten sterkt. Se for eksempel OL-bloggen hans (og søk gjerne opp andre artikler også!)
Oppdatert 23.12: Mer om utviklingen rundt “Charter 08″ i dagens Aftenposten.

PS2: For øvrig anbefales å drikke sjampis med gode venner etter å ha klatret til topps i ett av tårnene på den kinesiske mur..!

Senterungdommen har sammen med Einar Gelius og Dag Thorkildsen tatt initiativ til et opprop for folkeavstemning om statskirkens framtid. Jeg er en av de som har støttet oppropet.

Jeg var en av mange Senterpartister som ble skuffet den dagen partiene på stortinget la fram sin “løsning” på statskirkespørsmålet. Jeg mener den foreslåtte endringen vil rive bort fundamentet for at vi har en folkekirke.

Stikk i strid med det TV2 hevdet i et innslag forrige uke, viser mange meningsmålinger de siste årene at et flertall i befolkningen ønsker å bevare folkekirka som en statskirke. En endring i statskirkeordningen er en så dramatisk forandring av en viktig samfunnsinstitusjon at både tilhengere og motstandere av endringen bør kunne bli enige om at det er riktig å spørre folket om råd.

Gå inn på www.kirkeopprop.no og signer du også!

I tillegg til informasjonen på oppropssiden kan du lese mer om saken hos blant annet VG, TV2 og Dagbladet.

Bli med på markering mot tjenestedirkektivet i dag – over hele landet!

Jeg går nesten aldri i demonstrasjonstog. E itj my te aksjonista vi fra Øyheim, sjø. De gangene jeg har gjort det, har det oftest vært på grunn av ulike EU-spørsmål.

I dag skal jeg ut igjen – denne gangen i kampen mot tjenestedirektivet.

Jeg er ikke skuffa over ledelsen i Arbeiderpartiet, av dem hadde jeg ikke ventet annet enn at de ville presse gjennom et Ap-ja.

Jeg er derimot skuffa over Roar Flåthen og LO. At fagbevegelsen slår seg til ro med ensidige signaler fra Stoltenberg (han nekter selv å kalle det garantier!), etter at Jens har hatt en samtale i enerom med EU-kommisjonens president Barosso – … det er knapt til å tro.

Det ulmer på grasrota. Bli med å blås på gnistene. Skap brann!

Det er markeringer i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, Drammen, Kristiansand og Lillehammer. Mer info finner du på fjesboka: http://www.new.facebook.com/event.php?eid=35208839623

(ps: overskriften er henta fra Thomas Giertsens geniale innslag der han besøkte Blitz )

En oppussing har vært på tide lenge. Jeg har ikke vært 100% fornøyd med funksjonene på blogger.com, og tenkte det var på tide å teste tesen om “the five minute setup” av Wordpress… og jammen snakker de ikke sant!

Når jeg i tillegg fant et grisekult nytt designtema så ble det stemning i stua! Etter hvert skal jeg få personifisert det mer, med bruk av egne bilder eller.no, men det får bli når vi har ekstra god tid ei frihelg. Enn så lenge koser vi oss med det vi har.

Eneste skår i gleden er at Hareide og co bare blir verre og verre…

På en dag som denne burde en vel blogge om det historiske valget i USA – men det skal jeg la ligge, utover dette: Jeg sovna på sofaen i firetida i natt, og våkna til stemmen av den kommende 44. presidenten i USA: En tynn fyr med store ører og et rart navn. Det føltes helt ok

Både Dagbladet og VG melder om en annen nyhet som drukner i støyen i dag, men som likevel er fascinerende. Norges Fotballforbund (NFF) har nå skrinlagt ideen om å erstatte flagget på brystet på landslagsdraktene med et NFF-emblem med “flagget som bærende element” (hva nå det skulle bety). De vil heller opprettholde tradisjonen der norske landslag spiller med flagget på brystet. Vi som kritiserte dem er dermed kommet i mål. Yes we could! ;o)

Det fascinerende er ikke at NFF til slutt tar til vettet. De hadde aldri i verden fått støtte for noe annet likevel.

Det fascinerende er at de i utgangspunktet trodde de skulle slippe unna med å ta fra folket landslaget vårt.

For det var det denne saken egentlig handlet om: Et forbund som ville styrke sin egen merkevare, forbundet, i stedet for å bygge videre på det egentlige produktet: Landslaget.

Beruset av andre forbund i andre land la NFF en plan om å knytte landslagets identitet til NFF i stedet for til flagget. Trodde de virkelig at de kunne lykkes? Har de virkelig så liten forståelse for det de driver med at de ikke ser at det er folkets og nasjonens landslag?

Tsk. Vis meg det hjertet som banker for NFF.

At artister nå krever større kontroll over egne verk er et godt tegn for de av oss som mener underholdningsselskapene plages av bakstreversk framtidsfrykt.

Selv om det fortsatt går ulidelig tregt, så skjer det da ting i debatten om musikk på nett, fildeling, tilgjengeliggjøring av kultur. Siste trekk kommer fra en rekke profilerte artister som nå har dannet en kampanje for å styrke artistenes rettigheter til fordel for plateselskapene. En farverik sammensatt gjeng med blant andre Iron Maiden, Craig David, Robbie Williams og Wet Wet Wet på medlemslista har samlet seg under headingen Featured Artists Coalition. Ett av poengene deres er at dagens rettighetssystem ble utformet i en annen tid, før mulighetene i dagens digitale virkelighet var så mye som påtenkt.

Jeg slutter aldri å forundres over at plateselskapene ikke ser de store, nærmest ufattelige mulighetene som ligger i netteknologien. For ikke lenge siden var de avhengige av produksjon av fysiske informasjonsbærere i form av LPer, kassetter og CDer. Disse måtte så gjennom en komplisert logistikk spres ut til fysiske utsalgssteder med begrenset lager og utvalg.

Inn kommer utbredelsen av internett og større linjekapasitet (i Norge mye takket være Sp, Odd Roger Enoksen lanserte allerede for ti år siden 1998 ambisjonen om den digitale allemannsretten). Nå har du muligheten til å gjøre varen din tilgjenglig for et enormt mye større marked, til en brøkdel av kostnadene med den gamle måten.

Og hva gjør plateselskapene? Jo – i stedet for å se mulighetene og kappløpe om å komme først og best inn på “det nye markedet” (som nå har eksistert en god del år), bruker de enormt med energi på å hindre kundene fra å benytte teknologien. Alt fra kopisperrer på CDer som både hindrer lytting med alle typer avspillere og nekter deg å kopiere musikken din over på MP3-spiller til ulike varianter av DRM-teknologi som hindrer kundene i å bruke varen de har kjøpt som de selv ønsker.

Jeg tror en av årsakene til at bransjen er bakstreversk er at den nye modellen truer hele deres forretningsmodell slik den er etablert. Før var artistene avhengige av plateselskaper for i det hele tatt å få gitt ut musikk og for å få spredt denne ut til butikkene. Med dagens muligheter blir veien fra artist til fan kort – og plateselskapet slik vi kjenner det nesten overflødig (trengs de strengt tatt til annet enn markedsføring og mekking av konsertturneer?)

At artistene nå stiller større krav er et godt tegn for oss som vil ha lett og rimelig tilgang til kultur på nett.

PS; anbefalt lesning: Ut og stjæle skiver? av Don Martin og Hvorfor vil dere ikke ha pengene mine? av Pål Joakim Olsen.

OL-debatten er et eneste stor gjesp. Reaksjonene etter gårsdagens framlegging av nye tall for hva et Tromsø-OL kan komme til å koste er så forutsigbare at jeg sovner når jeg leser dem.

At media og andre som lenge har vært mot prosjektet benytter anledningen til et forsøk på å stoppe søknadsprosessen bør ikke overraske noen.

Det som likevel forundrer meg er at tilhengerne ser ut til å ha mistet selvtilliten (all ære til Vegard Ulvang og Ingebrigt Steen Jensen).

Hvorfor snakkes det ikke mer om alt som skjedde rundt Lillehammer?

• Det oppgis ulike tall, men realiteten er at Lillehammer-lekene ble svært mye dyrere enn hva man trodde (fire til fem ganegr så dyrt nevnes hyppig).
• Det sies at OL i Tromsø ikke har støtte i befolkningen. Men det hadde jo ikke OL i Lillehammer heller, før kort tid før lekene. Skepsisen var jo stor til at den hyggelige men veldig lille og smått sjenerte innlandsbyen skulle arrangere noe så stort som OL.

Likevel: Lekene ble en kjemepsuksess. Jeg treffer ingen som i dag mener det var galt å arrangere OL på Lillehammer.

Jeg mener fortsatt Tromsø-OL er en god investering som vil løfte en hel landsdel, løfte norsk idrett og ikke minst være uvurderlig norgesreklame. Vi har fortsatt et enormt uutnyttet potensiale i reiselivsnæringa i landet vårt.

Hvis noen hundre millioner i ekstra egne kostnader fører til at idretten snur og sier nei til Tromsø, så er det skremmende kortsynt.

Husker du da Sverige i 2003 sa nei til euroen og valgte å styre sin egen finans- og pengepolitikk? Siden den gang er ja-sidens skremmebilde fra Euro-avstemningen gjort til skamme (høres det kjent ut?).

Den svenske regjeringen, bestående av ja-partier, vil at Riksdagen skal ratifisere EU-grunnloven – denne gangen uten at det svenske folket får si sin mening i en folkeavstemning (man lærer da av tidligere feil).

Dette kunne man sagt mye interessant om, men ett element som så langt har fått lite oppmerksomhet, er at Sveriges ja til EU-grunnloven kan innebære en snikinnføring av euro i Sverige. Det skjer neppe over natten, men alt legges nå til rette.

Grunnloven krever nemlig at medlemslandene innfører euroen som valuta. Aksepterer du grunnloven, aksepterer du dette kravet. Så gjelder det bare å vente på en timing som passer… var det svenske folkets nei bare en kort omvei for de politiske lederne?