lørdag, desember 20th, 2008 | Author: æLenn

Undetrykkende regimer forsøker panisk å sensurere informasjon også i internetts tid. Hva gjør de når de innser de ikke kan lykkes?

Jeg var så heldig å få besøke Kina noen uker i sommer, en stund før OL tok fullstendig overhånd. Det var en veldig lærerik og fascinerende tur. Jeg var spesielt opptatt av å prøve å finne ut mest mulig om utviklingen i landet, hvilken vei det går, og hvordan den jevne kineser opplever utviklingen. Vi leser jo i avisene om et land med et undertrykkende ettpartiregime som samtidig er tungt integrert i verdensøkonomien og som gradvis har åpnet opp for større intern frihet.

Jeg opplevde det som veldig vanskelig å få kineserne til å ytre et eneste kritisk ord om sitt eget hjemland og styresett. Kanskje var det fordi vi ikke ble godt nok kjent til å bygge opp tillit, kanskje var det språklige og kulturelle barrierer – og kanskje er det etterdønninger fra ei tid da kritiske utsagn ble straffet og du aldri var trygg for hvor det fantes angivere (ei tid man fortsatt ser spor etter – flere hevder den slett ikke er over…).

I dag melder NTB blant annet på Dagbladets nettsider at New York Times’ nettside er sensurert på det kinesiske nettet. Det strammes altså inn igjen etter det som ble framstilt som en forsiktig oppmyking rundt OL.

Da jeg var i landet prøvde jeg faktisk å teste ut akkurat nett-sensuren. Fra forskjellige hotellnettverk prøvde jeg først å surfe rundt “som vanlig”. Jeg merka ikke noe spesielt da, bortsett fra at facebook (sic!) var ufattelig tregt og ustabilt, ofte utilgjengelig. Men: da jeg forsøkte å søke opp nettsider og informasjon som vi vet at kinesiske myndigheter ikke vil at deres egen befolkning skal finne, så skjedde det noe.

Ett eksempel: Jeg fikk tilgang til norsk wikipedia uten problemer. Søkte på Grong og Radka Toneff og annet, og fant fram. Så søkte jeg etter Falun Gong. Da fikk jeg beskjed om at siden ikke eksisterte. Når jeg så prøvde å gå tilbake på wiki og søke på andre ting, kom jeg ikke lenger inn på nettsiden i det hele tatt – den var tilsynelatende ikke-eksisterende! Etter omtrent en halvtime, uten å skifte oppkobling eller noe, så fikk jeg igjen lov til å søke på wiki. Så lenge jeg ikke søkte etter noe “forbudt”.

Signalet var ikke til å ta feil av: Ikke prøv deg!

Det er kanskje naturlig at undetrykkende regimer prøver så lenge de kan å holde full kontroll på flyten av informasjon. Ny teknologi gjør at de ikke kan vinne den kampen på lang sikt. Hvor går Kina da?

PS1: Du finner mer informasjon om nettsensur i denne artikkelen på ABCnyheter.no, og nedslående nyheter om demokratikampen på Aftenpostens nettsider. Jeg anbefaler for øvrig Kristoffer Rønnebergs artikler for Aftenposten sterkt. Se for eksempel OL-bloggen hans (og søk gjerne opp andre artikler også!)
Oppdatert 23.12: Mer om utviklingen rundt “Charter 08″ i dagens Aftenposten.

PS2: For øvrig anbefales å drikke sjampis med gode venner etter å ha klatret til topps i ett av tårnene på den kinesiske mur..! :-D

Category: politikk
You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.

6 Responses

  1. Kanskje årsaken til at du fikk så dårlig kontakt var at du var så forutinntatt? …og så tydlig preget av fordommsfulle artikler i vestlig media som ikke har fulgt med i utviklingen?

    Neste gang du reiser til Kina anbefales det et litt lengre opphold, et åpent sinn og en positiv holdning, så vil du åppnå mye bedre kontakt og opptage at de aller fleste kinesere faktisk er vedlig stolte av landet sitt og veldig glade for mye av den utviklingen de opplever. For ikke å snakke om de snart 500 millionene som er løftet ut av fattigdom på 10 år-

    Det er tross alt få eller ingen andre land i verden som har hatt en mer positiv utvikling enn Kina de senere år. Selfølgelig hat de fortsatt mange utfordringer, men det har definitivt vi i vesten også.

    Forøvrig er nettsensur et minimalt problem i praksis da de fleste som ønsker det vet hvordan de skal komme rundt denne lille utfordringen.

  2. Petter; jeg smiler litt for meg selv når du så bastant konkluderer med at jeg er forutintatt. Har du sett deg selv i speilet i det siste?

    Jeg åpnet med å si at jeg var heldig som fikk besøke Kina. Det eneste jeg er kritisk til i blogginnlegget, er styresettet. Jeg har ikke sagt ett negativt ord om kineserne som folkeferd, om kultur eller annet.

    Jeg er særdeles klar over at mange kinerese er stolte over hjemlandet sitt, og det har de mange gode grunner til. Det antidemokratiske styresettet er derimot ikke en av dem.

    Din påstand om at det er “få eller ingen andre land i verden som har hatt en mer positiv utvikling enn Kina de senere år” kunne vi helt sikkert hatt lange diskusjoner om. Det avhenger sjølsagt blant annet av hvilken utvikling du mener.

    Jeg er for min del fascinert over hvordan kinesiske styresmakter sakte og kontrollert innfører et mer åpent samfunn på en slik måte at samfunnet (ihvertfall framstår som) mer stabilt enn for eksempel det tidligere Sovjetunionen. Den økte integrasjonen med verdensøkonomien har ført til en imponerende vekst, selv om også Kina ser at store befolkningsgrupper faller utenfor.

    Temaet for dette blogginnlegget var imidlertid mangel på demokrati og spesielt ytringsfrihet. Du mener nettsensur ikke er et stort problem. Ja og nei og javel. Nettsensur er kanskje et “ufarlig” eksempel på hva undertrykkende regimer får seg til å gjøre for å kontrollere informasjon. Fengsling og forfølgelse av opposisjonelle er åpenbart grovere overtramp.

    Jeg har et syn på menneske og samfunn som gjør at jeg mener et desentralisert folkestyre er den beste forutseningen for å bygge gode fellesskap for frie individer. Der er ikke Kina i dag, for å si det mildt. Og meningsundertrykking er et sentralt hinder for å komme dit.

  3. Kina er vel enda et diktatur? Det er pussig at de landene vi for eksempel har gunstig økonomisk samarbeid med ’tilfeldigvis’ er de vi godtar å bli fortalt at vi ikke skal kritisere. Det er greit å kritisere brudd på menneskerettigheter utført av Iran, men ikke Kina, eller Israel for den saks skyld?
    Mange kinesere er kanskje fornøyde med utviklingen i landet sitt, men når mange har kanskje heller ikke hatt så stor tilgang til informasjon, eller ikke akkurat oppfordres til å komme med kritikk av landet sitt er det kanskje ikke så mange som gjør det? Det er sikkert mange grunner til å være stolt av å være kineser, dette betyr ikke at man må være stolt av styresettet og den politiske situasjonen. Her i Norge kan en være stolt av å væe norsk eller ‘det norske’ uten at man er enig i gjeldende politikk og maktfordeling, det er vel kanskje vanskeligere i Kina? En sentralstyrt turbokapitalisme har kanskje ført til bedre levestandard for mange selv om det samtidig har ført til mange miljøødeleggelser. Har selv ikke vært i Kina, men hjernevasking og sensur kan kanskje være en grunn til mangel på kritiske røster?????????

  4. Kineserne har all grunn til å være stolte av sin kultur og historie. Utfordringen for det kinesiske folket er å lære seg skillet mellom det å være kinesisk og hva staten driver med.

    Kineserne går ofte i forsvar når en utlending kritiserer landet. Dette er ofte de samme personene som klager seg i mellom.

    Det kinesiske folket har lite kunnskap om åpenhet og demokrati. Man kan lære om deres organisasjonskultur og kunnskapflyt ved å se nærmere på kinesiske bedrifter.

    Kinas manglende åpenhet er ikke unikt i Asia. Singapore f.eks. har flere likhetstrekk med dagens Kina enn med dagens Norge.
    http://yoursdp.org/index.php/perspective/special-feature/1513-singapores-future-as-a-financial-centre-part-i
    http://yoursdp.org/index.php/perspective/special-feature/1516-singapores-future-as-a-financial-centre-part-ii

    I både Singapore og Kina er det en liten klikk som kontrollerer alt. Disse står fritt til å tilpasse og tolke lovene for deres behov.

  5. Hans; interessant det du sier om å gå i forsvar samtidig som man klager seg i mellom. Jeg vet ikke noe spesielt om hva kineserne sier når de snakker med hverandre, men jeg fikk et inntrykk av at de føler sterkt på at landet deres er misforstått i resten av verden. Faktisk til en slik grad at jeg begynte å lure på hva de tror at vi tror om dem?

    Kanskje et resultat av hva som formidles av verdensbilder i de statsstyrte mediene?

  6. To bøker som kanskje kan kaste lys over denne diskusjonen:

    1. Mark Leonard. “What does China think?”
    2. Noam Chomsky (with Edward Herman) “Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media”