Hva nå, EU?
Uroen og usikkerheten er stor i den Europeiske Union (EU) etter at det irske folket sa nei til den nye EU-grunnloven forrige torsdag. EU har en lang tradisjon for å håndtere kriser av denne typen (les; finne en måte for å omgå folkemeningen). Likevel er det i skrivende stund ikke åpenbart hva som vil skje i tiden framover.
Det var den såkalte Lisboa-traktaten irene ga sitt nei til. Traktaten er en nysminket versjon av EU-grunnloven fra 2005, et svært omstridt dokument som ble avvist av EU-borgerne i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Grunnloven er konstruert av unionens eliteledelse, i et forsøk på å gjøre EU mer effektiv. Det kan jo høres greit ut, helt til man begynner å grave i hvilke endringer traktaten faktisk innebærer. Enkelt oppsummert beveger den unionen lange skritt i retning av en europeisk føderasjon, en slags europeisk versjon av USA (flere vil med tyngde hevde at vi i praksis er der allerede), der de store landene bestemmer mer og de små landene mindre.
Dagens EU-regler er utformet på en tid da det var omtrent halvparten så mange EU-land. Det er et problem for den voksende unionen at de små landene har for mye å si – det forsinker prosessene og ødelegger framdriften, sies det. En av forandringene som EU-lederne ønsker seg er derfor å svekke de små landenes innflytelse. I dag teller Tysklands stemme i EU-rådet fire ganger så mye som Danmark. Med EU-grunnloven endres dette slik at Tysklands formelle makt blir femten ganger større, altså nesten en firedobling av makten i forhold til Danmark. Antallet land er også en utfordring når EU skal fatte beslutninger. Medlemslandene mister derfor med grunnloven dagens veto-rett på en rekke områder.
EU har som sagt erfaring med hva de skal gjøre når folket sier nei. Irland sa også nei til Nice-traktaten i 2001. EU-ledelsen viste stor forståelse og omfattende storsinn og ga det irske folket en sjanse til å ombestemme seg i en ny folkeavstemning ett år etter.
Da det opprinnelige forslaget til grunnlov ble stoppet av folket i Frankrike og Nederland for noen år siden, gjorde unionistene kosmetiske endringer i grunnlovsteksten. Politikken ble ikke endret, noe som bekreftes også av EUs egne folk. For å sitere EU-kommisær Margot Wallström. ”Det er grunnleggende sett det samme forslaget som den gamle forfatningen.” (Svenska Dagbladet 26. juni 2007).
Strategien for å unngå problemer i omkampen mellom EU-ledelse og folk var enkel: Hold folket unna - unngå folkeavstemninger! Giuliano Amato, en av nestformennene for gruppen som skrev utkastet til grunnlov, sa følgende i en tale på London School of Economics i februar i fjor: ”Det gode ved å ikke kalle traktaten en forfatning, er at ingen kan be om å få en folkeavstemning om den”.
Hva skal man si? Herlig ærlig? Han tok uansett feil: Mens folket i Frankrike og Nederland ikke fikk si sin mening denne gangen, er den irske grunnloven så streng med hensyn til avgivelse av makt at det ikke var mulig å unngå folkeavstemning. Resultatet kjenner vi: Det eneste EU-landet som lot folket si sin mening gjennom folkeavstemning sa nei til den kursen EU-ledelsen har staket ut.
Den EU-foriske ja-pressen i Norge er allerede i gang med å bortforklare det irske neiet, og konkurrerer om hvem som klarer å framstille den irske motstanden mest feilaktig. Så langt ligger Dagens Næringsliv godt an med følgende beskrivelse: ”Motstanderne er en fargerik flokk. De er kristne abortmotstandere, venstreradikalere, fiskere og bønder som frykter at subsidier skal forsvinne, pasifister som frykter NATO og næringsdrivende som frykter mer skatt.” Hørt det før, noen? Det som DN i hvertfall er helt sikker på, er at folk ikke har sagt nei til det traktaten handler om: At det irske folket ville fått mindre innflytelse over det som bestemmes i Brüssel.
Så hva skjer nå? Man kan se for seg flere muligheter. EU har tidligere gitt ”nei-land” unntak fra enkelte bestemmelser eller ordninger for at de skal godta traktater. Det eneste store partiet i Irland som var mot grunnloven, Sinn Fein, har allerede lagd en liste over unntak de vil kreve for å kunne godta traktaten. En annen løsning kan være repetisjon av øvelsen fra 2001. Unionen har som sagt tradisjon for å la motstridige folk få prøve igjen. Flere sier allerede at det hviler et tungt ansvar på Irland (hva nå det skal bety). Noen snakker om en union med flere hastigheter, der noen land kan hoppe på lyntoget og gå foran mens andre land kan ta en light-versjon og ta den tiden de trenger for å se føderalisme-lyset i enden av tunnelen.
Signalene fra eksperter og EU-ledelse er sprikende, men den ene gjennomgangstonen er likevel slående: Eliten er tydelig på at det irske nei ikke skal sette noen stopper for det de kaller en mer effektiv union (som i realiteten betyr at de store styrer mer). Selv om det er en forutsetning i traktaten at alle sier ja, oppfordres de som ennå ikke har behandlet spørsmålet om å fullføre løpet. ”Hittil har 18 land ratifisert. De andre må fortsette ratifiseringsprosessen, slik at den irske hendelsen ikke blir en krise”, sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy lørdag.
Det er slående hvordan EU-ledelsen gang på gang ikke tar et hint. At de ikke stopper opp og stiller seg spørsmålet om de faktisk utvikler unionen i riktig retning. Bildet er tydelig: Brüssel skal ikke lytte til folket. Folket skal adlyde Brüssel.
PS: Irenes nei gjør at EU-toppmøtet i sommer likevel ikke kan diskutere hvem som skal bli unionens president. Hva sier du? Har du ikke hørt om presidentvalget i EU, mens du vet alt om kandidatene i USA? Ikke så rart kanskje; mens amerikanerne driver valgkamp i over ett år og lar folket bestemme, skal EUs president utpekes bak lukkede dører av ikke-folkevalgte EU-topper. Unnskyld, men nevnte noen ordet folkestyre?
Det var den såkalte Lisboa-traktaten irene ga sitt nei til. Traktaten er en nysminket versjon av EU-grunnloven fra 2005, et svært omstridt dokument som ble avvist av EU-borgerne i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Grunnloven er konstruert av unionens eliteledelse, i et forsøk på å gjøre EU mer effektiv. Det kan jo høres greit ut, helt til man begynner å grave i hvilke endringer traktaten faktisk innebærer. Enkelt oppsummert beveger den unionen lange skritt i retning av en europeisk føderasjon, en slags europeisk versjon av USA (flere vil med tyngde hevde at vi i praksis er der allerede), der de store landene bestemmer mer og de små landene mindre.
Dagens EU-regler er utformet på en tid da det var omtrent halvparten så mange EU-land. Det er et problem for den voksende unionen at de små landene har for mye å si – det forsinker prosessene og ødelegger framdriften, sies det. En av forandringene som EU-lederne ønsker seg er derfor å svekke de små landenes innflytelse. I dag teller Tysklands stemme i EU-rådet fire ganger så mye som Danmark. Med EU-grunnloven endres dette slik at Tysklands formelle makt blir femten ganger større, altså nesten en firedobling av makten i forhold til Danmark. Antallet land er også en utfordring når EU skal fatte beslutninger. Medlemslandene mister derfor med grunnloven dagens veto-rett på en rekke områder.
EU har som sagt erfaring med hva de skal gjøre når folket sier nei. Irland sa også nei til Nice-traktaten i 2001. EU-ledelsen viste stor forståelse og omfattende storsinn og ga det irske folket en sjanse til å ombestemme seg i en ny folkeavstemning ett år etter.
Da det opprinnelige forslaget til grunnlov ble stoppet av folket i Frankrike og Nederland for noen år siden, gjorde unionistene kosmetiske endringer i grunnlovsteksten. Politikken ble ikke endret, noe som bekreftes også av EUs egne folk. For å sitere EU-kommisær Margot Wallström. ”Det er grunnleggende sett det samme forslaget som den gamle forfatningen.” (Svenska Dagbladet 26. juni 2007).
Strategien for å unngå problemer i omkampen mellom EU-ledelse og folk var enkel: Hold folket unna - unngå folkeavstemninger! Giuliano Amato, en av nestformennene for gruppen som skrev utkastet til grunnlov, sa følgende i en tale på London School of Economics i februar i fjor: ”Det gode ved å ikke kalle traktaten en forfatning, er at ingen kan be om å få en folkeavstemning om den”.
Hva skal man si? Herlig ærlig? Han tok uansett feil: Mens folket i Frankrike og Nederland ikke fikk si sin mening denne gangen, er den irske grunnloven så streng med hensyn til avgivelse av makt at det ikke var mulig å unngå folkeavstemning. Resultatet kjenner vi: Det eneste EU-landet som lot folket si sin mening gjennom folkeavstemning sa nei til den kursen EU-ledelsen har staket ut.
Den EU-foriske ja-pressen i Norge er allerede i gang med å bortforklare det irske neiet, og konkurrerer om hvem som klarer å framstille den irske motstanden mest feilaktig. Så langt ligger Dagens Næringsliv godt an med følgende beskrivelse: ”Motstanderne er en fargerik flokk. De er kristne abortmotstandere, venstreradikalere, fiskere og bønder som frykter at subsidier skal forsvinne, pasifister som frykter NATO og næringsdrivende som frykter mer skatt.” Hørt det før, noen? Det som DN i hvertfall er helt sikker på, er at folk ikke har sagt nei til det traktaten handler om: At det irske folket ville fått mindre innflytelse over det som bestemmes i Brüssel.
Så hva skjer nå? Man kan se for seg flere muligheter. EU har tidligere gitt ”nei-land” unntak fra enkelte bestemmelser eller ordninger for at de skal godta traktater. Det eneste store partiet i Irland som var mot grunnloven, Sinn Fein, har allerede lagd en liste over unntak de vil kreve for å kunne godta traktaten. En annen løsning kan være repetisjon av øvelsen fra 2001. Unionen har som sagt tradisjon for å la motstridige folk få prøve igjen. Flere sier allerede at det hviler et tungt ansvar på Irland (hva nå det skal bety). Noen snakker om en union med flere hastigheter, der noen land kan hoppe på lyntoget og gå foran mens andre land kan ta en light-versjon og ta den tiden de trenger for å se føderalisme-lyset i enden av tunnelen.
Signalene fra eksperter og EU-ledelse er sprikende, men den ene gjennomgangstonen er likevel slående: Eliten er tydelig på at det irske nei ikke skal sette noen stopper for det de kaller en mer effektiv union (som i realiteten betyr at de store styrer mer). Selv om det er en forutsetning i traktaten at alle sier ja, oppfordres de som ennå ikke har behandlet spørsmålet om å fullføre løpet. ”Hittil har 18 land ratifisert. De andre må fortsette ratifiseringsprosessen, slik at den irske hendelsen ikke blir en krise”, sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy lørdag.
Det er slående hvordan EU-ledelsen gang på gang ikke tar et hint. At de ikke stopper opp og stiller seg spørsmålet om de faktisk utvikler unionen i riktig retning. Bildet er tydelig: Brüssel skal ikke lytte til folket. Folket skal adlyde Brüssel.
PS: Irenes nei gjør at EU-toppmøtet i sommer likevel ikke kan diskutere hvem som skal bli unionens president. Hva sier du? Har du ikke hørt om presidentvalget i EU, mens du vet alt om kandidatene i USA? Ikke så rart kanskje; mens amerikanerne driver valgkamp i over ett år og lar folket bestemme, skal EUs president utpekes bak lukkede dører av ikke-folkevalgte EU-topper. Unnskyld, men nevnte noen ordet folkestyre?
Etiketter: demokrati, EU, folkestyre
innlegg av æLenn @ 09:23
1 Kommentarer
Koblinger til dette innlegget
