fredag, januar 23rd, 2009 | Author: æLenn

I Per Sandbergs (FrP) munn blir ”tvangssammenslåing av kommuner” til “demokratireform”. Jøss – jeg visste ikke at George Orwells bok 1984 er pensum i FrP-skolen?

Per Sandberg fortalte oss i torsdagens VG (referert blant annet i NA) om sin våte drøm: Han ønsker å sette et tak på hvor liten en kommune får lov til å være  i innbyggertall.  Taket skal være et sted ”mellom 15-20000, kanskje høyere”. 

Og med det var katta ute av sekken.

Hvis FrP får makta vil altså hele regionen Indre Namdal, der jeg hører til, være for liten. Til sammen har kommunene i Indre Namdal knapt ni tusen innbyggere. Samtidig er bosetningen spredd, og vi har god plass: I areal er regionen større enn sju ulike fylker – og faktisk nesten like stor som oslofjordfylkene Østfold, Vestfold, Akershus og Oslo til sammen!

Hvordan skal FrP så nå målet sitt? Sandberg har et problem: Han vet at svært mange er glade i kommunen sin. I Norge er det nemlig mange som faktisk føler tilhørighet til det som i mange andre land oppleves som fjerne administrative inndelinger.Til tross for en kommuneøkonomi under press opplever folk at det er mye som fungerer bra, at ungene trives på nærskolen og at bestemor får ålreit stell. Ikke minst vet de at de har kort vei til politikere og administrasjon når de skal fremme synspunktene sine. 

Sandberg har tydeligvis lest sin Orwell og kjenner til ”nytale”, hvordan språk kan tilsløre virkeligheten. FrP pakker sentraliseringspolitikken sin inn i et vakkert papir av en ”demokratireform” som skal være ”basert på frivillige kommunesammenslåinger der det settes en viss minstenorm for kommunestørrelse”. Se nøye på den siste setningen. Er det flere enn meg som synes det er en ørliten selvmotsigelse? Frivillig tvang anyone? Villj du itj, så ska du!

Sandberg avslutter VG-intervjuet med å fastslå at ”alle skjønner at dagens kommunestruktur ikke fungerer”. Vel, jeg har en nyhet til deg, Per: En bløff blir ikke sann selv om du pakker den pent inn og gjentar den mange ganger.

Jeg har i årevis vært småforelsket i det lokalpolitiske systemet i Norge, og har tidligere kalt kommunene for juvelen i den norske demokratikronen. Jeg har derfor lenge ønsket meg mer oppmerksomhet og debatt om kommune-Norge. Men en slik diskusjon må ikke starte slik FrP ønsker: Med en fasit som sier sammenslåing, sammenslåing, sammenslåing. Debatten må ha et prinsipielt utgangspunkt. Hva er målet med å ha en kommune og en fylkeskommune? For meg er svaret åpenbart: Nærhet mellom folket og dem de har valgt til å styre, et oversiktlig beslutningssystem der vanlige folk har noe å si og kan påvirke sitt lokalsamfunn. Som Åge sier det i sangen Gjennomsnittsmann: ”der vi føle vi e med og kan bestem”. 

Så enkelt kan det sies.

Category: politikk
You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.

2 Responses

  1. 1
    Håkon Velde 
    fredag, 23. januar 2009

    Hei Erlend Fuglum. Må jeg få lov til å si at du fremstår en smule trangsynt? Jeg er så langt fra å stemme Frp som noen andre, og det meste av det de ytrer har en ekkel bismak. Men som politiker burde du vel se på flere innfallsvinkler til slike dramatiske uttalelser, og ikke la det at du er fra tettsteded Bergsmoen blinde deg. Gode idèer bør tenkes gjennom før de forkastes uansett om de kommer fra Frp`s Per Sandberg eller AP`s Tore Tønne. JA NEMLIG! Avdøde Tore Tønne var den første som kom med denne idèen. Hr Tønne fikk gjort god research på dette. Han sammenlignet Norge med andre land i Europa, og kom frem til at vi i Norge har/hadde et anntall personer annsatt i statlige/kommunale administrative stillinger som skulle tilsi at vi hadde en befolkning på ca 30.000.000 mennesker.(Jeg har ikke tallene i hodet, men slikt materiale har vel du god tilgang på). Ikke rart vi har lav arbeidsledighet.
    Så et par spørsmål:

    1. Kan du med hånden på hjertet si at du mener en kommune med mellom 15 og 3000 trenger et eget styresete?

    2. Kunne en slik idè (Per Sandbergs uttalelse) føre til at vi blir mer kreative, og mindre bortskjemt på sikt? Arbeidledigheten vil vokse etter en slik reform (Norge er det landet i nord-europa som har minst grundermentalitet.)

    3. I og med at spm 2 var litt ledende kan jeg følge opp med:
    Med tanke på at vi i dag har geologiske estimat på at vi har olje i 30 år til, burde vi ikke prøve å effektivisere landet vårt litt før den store smellen? Reformer tar lang tid, og det hadde vel vært lurt å tenke litt lenger frem enn til neste valg?

    MVH Din tidligere klassekamerat

  2. Hoi, Håkon. Nå er det fristende å spørre hvorfor du tydeligvis mener jeg ikke har tenkt gjennom Sandbergs forslag (sitat “Gode idéer bør tenkes gjennom før de forkastes uansett om de kommer fra Frp`s Per Sandberg (…)”) — men la nå den slags avsporinger ligge, så diskuterer vi heller saken. :-)

    Hvis jeg skjønner deg riktig, er du først og fremst opptatt av å redusere offentlig administrasjon, byråkrati og sløsing, og mener at større kommuner er en god løsning på dette.

    Jeg er enig i målet, men uenig i virkemiddelet.

    Jeg mener den beste måten for å redusere offentlig sløsing gjennom unødvendig papirflytting er å redusere antall reguleringer, detaljstyring og kontroll. Å barbere direktorat og tilsyn for ditt og datt ville betydd mye – med mindre reguleringer ville vi også kunne redusert litt papirbyråkrati i kommunene.

    Men at små kommuner nødvendigvis betyr unødvendig administrasjon er ikke sant. Det er et bilde dyrket av partier og ideologer som egentlig mener det er for dyrt at vi bor spredtbygd.

    Du nevner land vi liker å sammenligne oss med. Det er egentlig en farlig øvelse, for det er svært mange faktorer som spiller inn og som gjør at det er vanskelig å sammenligne. Men hvis vi først er inne på det sporet kan vi jo ta en titt til Danmark. For knappe tre år siden gjennomførte de en stor reform der de gikk fra 275 til 98 kommuner. På to år ØKTE antallet administrative stillinger med 1650 – knapt sytten NYE stillinger per ny kommune i snitt.
    (det begynner forresten å ulme litt rund reformen i Danmark nå, og stadig mer frustrasjon dukker opp. Se for eksempel denne kronikken i Berlingske Tidende )

    Professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark har bred erfaring fra byråkrati, blant annet som rådmann i “småkommunen Bergen”. Han hevder det er feil at kommunesammenslåing fører til mer rasjonell drift, og peker på at byråkrati oftest vokser i store organisasjoner – noe vi altså også ser i nabolandet i sør. Jeg er fristet til også å peke på sykeshusreformen, men det blir i så fall nok en avsporing.

    Jensen har også pekt på at mange av “sannhetene” om de norske kommunene egentlig er myter (for eksempel at norske kommuner er inneffektive, at de er spesielt små og at Norge har en spesielt stor (og voksende) kommunesektor (ifht sysselsetting og pengebruk)).

    Jeg vet ikke om det er forsket på effektene av de sammenslåingene vi har sett i nyere tid, men når jeg snakker med innbyggere rapporterer de om at den største endringen er at utkantene i de nye kommunene settes under større press med tanke på redusert tjenestetilbud.

    For å prøve å gi korte svare på de direkte spørsmålene dine:

    1. Jeg mener demokratiet trives best i små enheter, og at dagens kommunestruktur er en god organisering for at folk skal bli hørt. Men jeg mener fremst at dette må kommunene få bestemme selv – enten de vil bestå eller slå seg sammen.

    2. En massiv nedleggelse av kommuner tror jeg ikke vil øke kreativiteten, nei. Men redusert byråkrati, mindre detaljstyring og regulering, mindre statlig styring – det er jeg helt sikker på at vil være positivt for nyskaping og skaperkraft!

    3. Jeg er ett hundre prosent enig. Vi burde satse mye mer enn i dag på forskning, utvikling, gründerskap (og det siste helst gjennom forenkling av lover og regler).