Hvis jeg skjønner deg riktig, er du først og fremst opptatt av å redusere offentlig administrasjon, byråkrati og sløsing, og mener at større kommuner er en god løsning på dette.

Jeg er enig i målet, men uenig i virkemiddelet.

Jeg mener den beste måten for å redusere offentlig sløsing gjennom unødvendig papirflytting er å redusere antall reguleringer, detaljstyring og kontroll. Å barbere direktorat og tilsyn for ditt og datt ville betydd mye – med mindre reguleringer ville vi også kunne redusert litt papirbyråkrati i kommunene.

Men at små kommuner nødvendigvis betyr unødvendig administrasjon er ikke sant. Det er et bilde dyrket av partier og ideologer som egentlig mener det er for dyrt at vi bor spredtbygd.

Du nevner land vi liker å sammenligne oss med. Det er egentlig en farlig øvelse, for det er svært mange faktorer som spiller inn og som gjør at det er vanskelig å sammenligne. Men hvis vi først er inne på det sporet kan vi jo ta en titt til Danmark. For knappe tre år siden gjennomførte de en stor reform der de gikk fra 275 til 98 kommuner. På to år ØKTE antallet administrative stillinger med 1650 – knapt sytten NYE stillinger per ny kommune i snitt.
(det begynner forresten å ulme litt rund reformen i Danmark nå, og stadig mer frustrasjon dukker opp. Se for eksempel denne kronikken i Berlingske Tidende )

Professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark har bred erfaring fra byråkrati, blant annet som rådmann i “småkommunen Bergen”. Han hevder det er feil at kommunesammenslåing fører til mer rasjonell drift, og peker på at byråkrati oftest vokser i store organisasjoner – noe vi altså også ser i nabolandet i sør. Jeg er fristet til også å peke på sykeshusreformen, men det blir i så fall nok en avsporing.

Jensen har også pekt på at mange av “sannhetene” om de norske kommunene egentlig er myter (for eksempel at norske kommuner er inneffektive, at de er spesielt små og at Norge har en spesielt stor (og voksende) kommunesektor (ifht sysselsetting og pengebruk)).

Jeg vet ikke om det er forsket på effektene av de sammenslåingene vi har sett i nyere tid, men når jeg snakker med innbyggere rapporterer de om at den største endringen er at utkantene i de nye kommunene settes under større press med tanke på redusert tjenestetilbud.

For å prøve å gi korte svare på de direkte spørsmålene dine:

1. Jeg mener demokratiet trives best i små enheter, og at dagens kommunestruktur er en god organisering for at folk skal bli hørt. Men jeg mener fremst at dette må kommunene få bestemme selv – enten de vil bestå eller slå seg sammen.

2. En massiv nedleggelse av kommuner tror jeg ikke vil øke kreativiteten, nei. Men redusert byråkrati, mindre detaljstyring og regulering, mindre statlig styring – det er jeg helt sikker på at vil være positivt for nyskaping og skaperkraft!

3. Jeg er ett hundre prosent enig. Vi burde satse mye mer enn i dag på forskning, utvikling, gründerskap (og det siste helst gjennom forenkling av lover og regler).

1. Kan du med hånden på hjertet si at du mener en kommune med mellom 15 og 3000 trenger et eget styresete?

2. Kunne en slik idè (Per Sandbergs uttalelse) føre til at vi blir mer kreative, og mindre bortskjemt på sikt? Arbeidledigheten vil vokse etter en slik reform (Norge er det landet i nord-europa som har minst grundermentalitet.)

3. I og med at spm 2 var litt ledende kan jeg følge opp med:
Med tanke på at vi i dag har geologiske estimat på at vi har olje i 30 år til, burde vi ikke prøve å effektivisere landet vårt litt før den store smellen? Reformer tar lang tid, og det hadde vel vært lurt å tenke litt lenger frem enn til neste valg?

MVH Din tidligere klassekamerat