torsdag, august 13th, 2009 | Author: æLenn

Er ungdomspartiene utklekkingsanstalter for en ny klasse av profesjonelle politikere, eller er de en arena for brennende idealister som bruker fritiden sin i (ofte fåfengte) forsøk på å gjøre verden til et bedre sted å leve?

Den svenske avisa Expressen går til frontalangrep på de svenske ungdomspartiene som fenomen i en lederartikkel 1. august.

Avisa sier partienes ungdomsorganisasjoner er “debattklubber” uten reell innflytelse på moderpartiene, og sparer ikke på kruttet. Se bare disse sitatene:

“Riksdagspartiernas ungdomsförbund har blivit en bidragskramande institution som endast finns till för sin egen skull.”

Broilerskolan ger personer med lagom tillplattade åsikter i partiernas hundkoppel en direktbiljett in i regeringskansliet. Det är faktiskt ett hot mot vårt demokratiska välstånd. (…) Det är dags att städa ut låtsasdemokratin från partierna.”

Også i Norge er det mange som er kritiske til hvordan folk rekrutteres inn i politiske maktposisjoner. Ola Borten Moe gjentok nylig sine standpunkter om at folk i større grad bør kunne påvirke hvem som faktisk velges til Stortinget.

Kritikken er relevant. Hvis man har som ideal at folkets representanter i størst mulig grad skal speile befolkningen, er det opplagt at ungdomspartier og partier med relativt lave medlemstall ikke er en stor nok rekrutteringsbase.

Samtidig er det mange som overser det faktum at politisk arbeid er blitt stadig mer komplisert.

Innsikt i forvaltningsstrukturer, samfunnssammenhenger, kompetanse i å utvikle løsninger og forhandle fram kompromisser, kunnskap om hvordan forslag fremmes og opinion bygges, håndtering av forhold mellom administrasjon og politikk, ikke minst evner til kommunikasjon, retorikk, formidling og mediearbeid… listen kan gjøres mye lengre, men poenget skulle være relativt tydelig: Å lykkes som politiker er blitt så komplekst at man kan hevde det er et eget fag eller håndtverk, som krever spesialisering.

Den som har hatt sin oppvekst i et ungdomsparti har fått god skolering, kjenner partiets kultur, skrevne og uskrevne lover, har et bredt nettverk og fått muligheten til å vise seg fram for partiledelsen. Det er dermed  ikke vanskelig å forstå at vedkommende har en stor fordel når hun skal kjempe om posisjoner.

Forståelig, altså. Men er det riktig? Og er det noe vi ønsker?

Jeg mener det er svært uheldig dersom det skal være en forutsetning for å velges til posisjoner at du har hatt din “politiske oppvekst” i et ungdomsparti, gått gradene og lojalt oppbygd deg ledelsens tillit.

Derimot er det viktig for samfunnet at maktposisjoner besettes av mennesker med ulike erfaringer og ulik bakgrunn. Det betyr faktisk noe hvilken kunnskap du besitter, og ikke minst hvilken virkelighet du lever og har levd i.

Broilere eller idealister?

Broilere eller idealister?

Jeg gremmes nesten daglig når jeg ser hvilke saker man bruker mye tid og krefter på å håndtere i den svært snevre geografiske aksen regjering – Storting – media. Svært ofte rettes oppmerksomheten mot politisk uenighet og diskusjoner som er irrelevante for det store, store flertallet av norges befolkning, og relevante kun for de som lever av og med det politiske spillet.

Blir det slik fordi toppolitikerne lever et virkelighetsfjernt liv? Eller er det medias nådeløse tempojag og kraft til å sette dagsorden som er årsaken?

Uansett årsak tror jeg et godt botemiddel vil være å sikre bredere rekruttering til politiske verv. Ola Borten Moes forslag kan virke positivt fordi de valgte politikerne i større grad må svare for folket i stedet for for partiledelsen. Samtidig vil vi kunne møte utfordringer i forhold til representativitet dersom partiene ikke nominerer lister. Kan de partiene som går først i å åpne nominasjonsprosessene sine forvente bredere folkelig mobilisering?

Men altså, tilbake til åpningsspørsmålet om ungdomspartienes rolle. Er de rugekasser for en ny klasse av profesjonelle politikere, eller en arena for brennende idealister?

Jeg mener svaret er ja på begge deler.

Det er ingen tvil om at ungdomspartiene i dag er den viktigste rekrutteringsbasen for partiene – og det er ikke bare positivt.

Men like åpenbart er det at det er kun en liten, liten andel av de mange tusen aktive ungdommene som i noen år bruker av tida si på ungdomspolitikk som faktisk klarer å slite seg fram til topplassene i politikken. Det store flertallet av aktive i ungdomspartiene blir aldri proffe. De blir ikke ordfører eller kommunalråd, de kommer ikke inn på Stortinget og slipper ikke til på TV-debattene. Det var heller aldri det som drev dem.

For når alt kommer til alt er det fortsatt slik, på hele skalaen fra SU til FpU, at det er et brennende ønske om å forandre verden til et bedre sted som driver medlemmene til å bruke dager, kvelder, helger og ferier på diskusjoner, kurs, møter og aksjoner. Kall det hva du vil, men negativt er det ikke.

Å angripe ungdomspartiene, slik Expressen gjør, er feilslått. Da er det langt mer interessant å diskutere partienes rolle i demokratiet, og hvilke systemer vi har for å velge folk til Stortinget.


Foto av Halvorsen og Stoltenberg: http://www.flickr.com/photos/35231001@N07/ / CC BY 2.0

Category: politikk
You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.

Comments are closed.