Har det ikke denne gangen vært uvanlig mye spekulasjoner og særlig lekkasjer rundt det nye arbeidslaget til Jens?

Media har i dagevis kunnet plassere den ene statsråden etter den andre, basert på “sikre kilder” – og i dag har de fleste avisene komplette oversikter over hvordan de mener den nye regjeringen vil bli.

Er det bare jeg som mener dette er et problem?

En ting er at spekulasjonene i seg selv er irriterende. De bidrar ikke til noe positivt. Tvert i mot: Stadig økt personfokus, fokus på spill og ikke på politiske saker – dette styrker ikke folkestyret vårt.

Men jeg er også litt konservativ og tradisjonell her; jeg mener faktisk at nye regjeringsmedlemmer først skal presenteres for Kongen i statsråd for så å presenteres for folket på slottsplassen.

Det vil alltid oppstå rykter og uheldige lekkasjer, men denne gangen tyder mye på at viktige lekkasjer er styrt og godkjent på høyt hold. Dette er i så fall både skuffende, uprofesjonelt og respektløst.

Det er nesten så en håper at det skal komme noen overraskelser ruslende ut på plassen foran slottet i dag.

(litt av mediedekningen finner du her, her og her)

Stortinget (foto: stortinget.no)

Hvilke ambisjoner har egentlig de nye representantene på Stortingets vegne? Spørsmålet tvinger seg fram etter en lang, lang dag med trontaledebatt.

Jeg er blant dem som mener Stortinget bør spille en viktigere rolle enn i dagens situasjon. Jeg har aldri vært noen fan av flertallsregjering som fenomen, og ønsker meg en nasjonalforsamling med flere og viktigere debatter.

Våre folkevalgte bør ta ledelse.

Denne ambisjonen skulle vi tro at representantene i det nyvalgte Stortinget delte. Men etter å ha hørt på store deler av dagens trontaledebatt må jeg si jeg undres.

Hvor er viljen til å overraske? Hvor er viljen til å utfordre substansielt, utover valgkampens enkle retorikk? Hvor er viljen til å sette ting i ideologisk perspektiv, til meningsbrytning om samfunnsretning?

Og kommunikasjonsmessig: Hvor er viljen til å forberede seg slik at man holder en tale i stedet for å lese opp et innlegg?

Trontaledebatten var i mine øyne et langt gjesp. En serie selvfølgeligheter fremført uten noe som en gang lignet en imponerende innlevelse. Svært mange innlegg var så tannløse at mange ville hatt problemer med å gjette hvilket parti som holdt det dersom de ikke visste det på forhånd.

I en situasjon med flertallsregjering er det alltid stor sannsynlighet for at Stortingets posisjon svekkes. Skal vi demme opp for dette  må Stortinget gjøre seg selv relevant. Det gjorde de ikke i dag.

(jadda, jadda, så var ikke alt helt svart og jeg hørte også noen lysglimt, og folk må ha lov til å være litt nervøse første dag,  osv osv osv – men jeg klarer altså ikke å døyve den massive følelsen av at dette er et organ fullt av folk som ikke helt vet hva de vil… og det er noget urovekkende…)

I Norge har vi lenge levd med en stor urettferdighet i at prisforskjellene på nettleien har vært store. For å si det tabloid: De som bor lengst vekk fra kraftverkene betaler mindre for å få levert strømmen til huset sitt enn de som har kraftverket i nabolaget (og som i en del tilfeller også har måttet bære byrden med betydelige naturinngrep i sitt nærmiljø). Dagens system for nettleia har også vært et hinder for utbygging av vindkraftprosjekter.

Foto: Lars Sundström, sxc.hu

Senterpartiet har derfor jobbet lenge med å innføre en utjevning av nettleia slik at det blir lik pris på å få levert strøm i hele landet. Skritt for skritt har vi nærmet oss målet, og i Soria Moria 2 står det da også at regjeringen vil “at nettleien for strøm skal utjevnes over hele landet. Dette kan enten skje ved en ordning med felles nettariff eller ved at de statlige tilskuddene som i dag finnes trappes opp.”

Det har tatt lang tid å bygge flertall for dette. Større partier enn oss er visstnok livredde for at folk i tettbygde strøk må betale noen øre ekstra for kilowatten – eller at statens kostnader skal vokse for mye.

Jeg tror folk er villige til å betale, men hvis Jens og hans kumpaner fortsatt nærer denne frykten bør de vite å smi mens jernet er varmt; Dagsrevyen meldte i kveld om at vannmagasinene er 90% fulle. El-forbruket har gått ned. Blant annet derfor er strømprisen det halve av samme tid i fjor, og vil holde seg lav en god stund framover. Noen øre ekstra på kilowatten vil merkes lite nå som strømmen er billig, og vil holde seg billig framover.

Til Jens eller hvem det nå skulle være som holder igjen: Nå har du sjansen. Grip den. Få opp farta – lik nettleie nå!

Kritikken mot måten kirkevalget gjennomføres på har etter hvert blitt ganske massiv. Svært mange misforsto og trodde de kunne stemme pr post, noe som førte til at tusenvis av stemmer gikk rett i søpla. Det kom gjentatte meldinger om forvirrende informasjonsmateriell, og folk hadde problemer med å finne informasjon om kandidatene og deres standpunkt i viktige kirkelige spørsmål. Jeg innrømmer glatt at jeg også måtte jobbe en god del for å forstå materiellet jeg fikk tilsendt.

Valgresultatet tyder da også på at den alfabetiske rekkefølgen på uprioriterte lister har hatt innvirkning på resultatet…! Hva sier det i så fall om organiseringen av valget? Frittgående riksbrøler Frank Aarebrot sier det er grunnlag for  omvalg.

Det blir for dramatisk. Men det er åpenbart gode grunner til en svært selvkritisk evaluering.

I etterkant må jeg si at det eneste som imponerte meg med årets kirkevalg, strengt tatt var reklamevideoen som ble produsert. Den var akkurat passe pompøs og framoverlent for min smak (du kan se den nederst i denne bloggteksten).

Men hva om man hadde brukt noen av millionene fra reklamefilmen på å utforme lettforståelig informasjon, på å skape debatt og formidle noe om kandidatenes standpunkter?

Jeg tror det kunne avslørt at engasjementet for folkekirken er større enn årets labre valgdeltagelse tyder på.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Jeg synes det var synd at debatten handlet mer om EU enn om EØS. EØS-avtalen bør definitivt diskuteres grundigere. Jeg stilte for eksempel spørsmålstegn ved EØS-tilhengernes gjentatte påstander om at avtalen har vært «avgjørende for norsk næringsliv» – uten at noen gjorde et forsøk på å dokumentere eller utdype utsagnet. Vi vet nemlig lite om dette. En av flere grunner til at vi må få en utredning om erfaringene med avtalen og alternativene til den.

Det er imidlertid en annen side ved debatten som fascinerer meg mer: At så mange på ja-sida er enige med oss motstandere i at EØS-avtalen er en husmannskontrakt, og at den undergraver det norske demokratiet.

For samtidig vet vi følgende:

• Det var ja-siden som skaffet oss avtalen.
• Det var ja-partiene som stoppet forslaget om en folkeavstemning om EØS før den ble innført.
• Det var ja-partiene som førte folket bak lyset når de sa avtalen ikke skulle berøre norsk eierskap (hjemfall, anyone?), distriktspolitikk (differensiert arbeidsgiveravgift, anyone?), alkoholpolitikk (importmonopol anyone?) ….ja, den som følger med vet godt at listen kan gjøres meget lang.
• Det er ja-partiene som er ansvarlige for at avtalen har blitt «dynamisk», eller med andre ord at den utvides med stadig nye regler.
• Og det er ja-partiene som konsekvent har sørget for at den såkalte vetoretten ikke er brukt til å si nei til nye regler.

Kort oppsummert er det ja-siden som har ansvaret for at vi har EØS, det er ja-siden som har ansvar for at avtalen er så dårlig som den er, og ja-siden har ansvaret for at vi ikke har brukt det demokratiske handlingsrommet vi faktisk har.

Sett i dette perspektivet blir unionstilhengernes bekymring for EØS-avtalens demokratiske underskudd rørende.

Den svenske avisa Expressen går til frontalangrep på de svenske ungdomspartiene som fenomen i en lederartikkel 1. august.

Avisa sier partienes ungdomsorganisasjoner er “debattklubber” uten reell innflytelse på moderpartiene, og sparer ikke på kruttet. Se bare disse sitatene:

“Riksdagspartiernas ungdomsförbund har blivit en bidragskramande institution som endast finns till för sin egen skull.”

“Broilerskolan ger personer med lagom tillplattade åsikter i partiernas hundkoppel en direktbiljett in i regeringskansliet. Det är faktiskt ett hot mot vårt demokratiska välstånd. (…) Det är dags att städa ut låtsasdemokratin från partierna.”

Også i Norge er det mange som er kritiske til hvordan folk rekrutteres inn i politiske maktposisjoner. Ola Borten Moe gjentok nylig sine standpunkter om at folk i større grad bør kunne påvirke hvem som faktisk velges til Stortinget.

Kritikken er relevant. Hvis man har som ideal at folkets representanter i størst mulig grad skal speile befolkningen, er det opplagt at ungdomspartier og partier med relativt lave medlemstall ikke er en stor nok rekrutteringsbase.

Samtidig er det mange som overser det faktum at politisk arbeid er blitt stadig mer komplisert.

Innsikt i forvaltningsstrukturer, samfunnssammenhenger, kompetanse i å utvikle løsninger og forhandle fram kompromisser, kunnskap om hvordan forslag fremmes og opinion bygges, håndtering av forhold mellom administrasjon og politikk, ikke minst evner til kommunikasjon, retorikk, formidling og mediearbeid… listen kan gjøres mye lengre, men poenget skulle være relativt tydelig: Å lykkes som politiker er blitt så komplekst at man kan hevde det er et eget fag eller håndtverk, som krever spesialisering.

Den som har hatt sin oppvekst i et ungdomsparti har fått god skolering, kjenner partiets kultur, skrevne og uskrevne lover, har et bredt nettverk og fått muligheten til å vise seg fram for partiledelsen. Det er dermed  ikke vanskelig å forstå at vedkommende har en stor fordel når hun skal kjempe om posisjoner.

Forståelig, altså. Men er det riktig? Og er det noe vi ønsker?

Jeg mener det er svært uheldig dersom det skal være en forutsetning for å velges til posisjoner at du har hatt din “politiske oppvekst” i et ungdomsparti, gått gradene og lojalt oppbygd deg ledelsens tillit.

Derimot er det viktig for samfunnet at maktposisjoner besettes av mennesker med ulike erfaringer og ulik bakgrunn. Det betyr faktisk noe hvilken kunnskap du besitter, og ikke minst hvilken virkelighet du lever og har levd i.

Broilere eller idealister?

Jeg gremmes nesten daglig når jeg ser hvilke saker man bruker mye tid og krefter på å håndtere i den svært snevre geografiske aksen regjering – Storting – media. Svært ofte rettes oppmerksomheten mot politisk uenighet og diskusjoner som er irrelevante for det store, store flertallet av norges befolkning, og relevante kun for de som lever av og med det politiske spillet.

Blir det slik fordi toppolitikerne lever et virkelighetsfjernt liv? Eller er det medias nådeløse tempojag og kraft til å sette dagsorden som er årsaken?

Uansett årsak tror jeg et godt botemiddel vil være å sikre bredere rekruttering til politiske verv. Ola Borten Moes forslag kan virke positivt fordi de valgte politikerne i større grad må svare for folket i stedet for for partiledelsen. Samtidig vil vi kunne møte utfordringer i forhold til representativitet dersom partiene ikke nominerer lister. Kan de partiene som går først i å åpne nominasjonsprosessene sine forvente bredere folkelig mobilisering?

Men altså, tilbake til åpningsspørsmålet om ungdomspartienes rolle. Er de rugekasser for en ny klasse av profesjonelle politikere, eller en arena for brennende idealister?

Jeg mener svaret er ja på begge deler.

Det er ingen tvil om at ungdomspartiene i dag er den viktigste rekrutteringsbasen for partiene – og det er ikke bare positivt.

Men like åpenbart er det at det er kun en liten, liten andel av de mange tusen aktive ungdommene som i noen år bruker av tida si på ungdomspolitikk som faktisk klarer å slite seg fram til topplassene i politikken. Det store flertallet av aktive i ungdomspartiene blir aldri proffe. De blir ikke ordfører eller kommunalråd, de kommer ikke inn på Stortinget og slipper ikke til på TV-debattene. Det var heller aldri det som drev dem.

For når alt kommer til alt er det fortsatt slik, på hele skalaen fra SU til FpU, at det er et brennende ønske om å forandre verden til et bedre sted som driver medlemmene til å bruke dager, kvelder, helger og ferier på diskusjoner, kurs, møter og aksjoner. Kall det hva du vil, men negativt er det ikke.

Å angripe ungdomspartiene, slik Expressen gjør, er feilslått. Da er det langt mer interessant å diskutere partienes rolle i demokratiet, og hvilke systemer vi har for å velge folk til Stortinget.

Foto av Halvorsen og Stoltenberg: http://www.flickr.com/photos/35231001@N07/ / CC BY 2.0

Under årets Almedal-uke blåste Magnus Anderson (leder for Centerns ungdomsförbund, CUF) nytt liv i debatten om sammenslåing av C og Fp. Han mener det bør finnes ett reelt liberalt regjeringsalternativ, og håper på en fellesliste mellom Centern og Folkpartiet til neste EU-valg (mediaomtale: Expressen 1 2, Dalarnas tidningar, Aftonbladet, makthavare.se)

Debatten om sammenslåing av de to partiene er ikke ny. Sist den var oppe med virkelig tyngde, var på syttitallet da C-leder Thorbjörn Fälldin faktisk var positivt innstilt. Han feilbedømte sine egne, og ideen ble blankt avvist – blant annet av CUF.

CUF har de siste årene spilt en viktig rolle i å skjerpe Centerns liberale profil og å dra partiet til Høyre, og utspillet fra Anderson er sånn sett ingen overraskelse.

Spenningen ligger derimot i om noen tar ballen, og debatten vokser i tiden framover.

Centern i villrede?

I etterkant av EU-valget tidligere i sommer har debatten om Centerns framtidige retning vokst seg større. Partiet gjorde det ikke spesielt godt, med ett mandat var de milevis unna målet om tre. Resultatene tyder på at de taper oppslutning i de tradisjonelle kjerneområdene utenom de store byene, samtidig som meningsmålinger viser at få velgere mener Centern er det fremste miljøpartiet, en sak som tradisjonelt har vært viktig for partiets størrelse.

Det er vanskelig å se at en sammenslåing med Folkpartiet skulle bidra til å styrke og fornye Centerns tradisjonelle profil. Jeg skjønner heller ikke hvordan et sammenslått parti skulle være en fordel for de høyrevridde fanebærerne i CUF. Jeg tror derfor Andersons utspill først og fremst er en markering i den mer allmene debatten om hvilken vei Centern skal gå.

Debatten om Centerns framtid vil fortsette, men debatten om sammenslåing blir sannsynligvis fort lagt død.

Jeg synes dagens regjering styrer landet på en god måte, og håper vi får tillit og nytt flertall av folket den 14. september, helst med et enda sterkere Senterparti. Men jeg har aldri vært blant kritikerne av mindretallsregjeringer som fenomen, og min skepsis til de uheldige sidene ved en flertallsregjering er ikke svekket de siste fire årene.

Mange har klaget over de store problemene med mindretallsregjeringer, som har  ropt etter et såkalt styringsdyktig flertall, som mener at ansvaret for politikken med mindretallsregjeringer blir så vanskelig å plassere, politikken så uoversiktlig og vanskelig å forstå, at folket ikke klarer å følge med.

Støere kurs?

Blir det støere kurs og mer oversiktlig og ryddig politikk dersom en regjering har et fast flertall i Stortinget ? Vel – så lenge det er en regjering satt sammen av flere partier mener jeg at svaret er nei.

Alle regjeringsbeslutninger vil da være kompromisser mellom partiene i regjering, resultater av drakamper mellom regjeringspartnerne. Utfallet vil variere fra sak til sak, avhengig av partienes størrelse. Så lenge det må inngås kompromisser for å få flertall vil utfallene alltid helle mot sentrum. Dette gjelder både med og uten flertallsregjering.

Bedre oversikt, ryddigere ansvar?

Ansvaret for politiske vedtak blir tydeligere med en flertallsregjering. Men det betyr ikke at det blir lettere å få oversikt og innsikt i hvorfor ting blir som de blir. Tvert i mot.

Detaljer fra interne drøftinger, forhandlinger og drakamper i regjering kan og skal ikke være offentlige. Dermed blir det vanskeligere for folk flest å følge med å hvem som egentlig har sloss for hva.

Jeg mistenker en del av de som fremmer disse argumentene for flertallsregjering for egentlig å ønske seg et topartisystem. Dem om det.

Mindre åpenhet, mindre politisk debatt

Med flertallsregjering flyttes mye politisk diskusjon fra Stortinget og inn i mer lukkede regjeringskontor. Stortinget blir en uinteressant arena, som i det daglige fungerer som en sandkasse der opposisjonen forsøker (men aldri klarer) å spenne ben på regjeringen, mens representantene for regjeringspartiene driver passiv sandpåstrøing.

De politiske debattene med nerve dukker selvsagt fortsatt opp en gang i blant – men ikke oftere enn at mange vil være enige i at Stortinget blir en kraftløs politisk arena, der symbolikk er viktigere enn substans.

All makt i denne sal? (Foto:Stortinget)

Maktforskyving, Storting vs regjering

Debatten om maktfordelingen i det norske demokratiet spilte en viktig historisk rolle for at vi kom dit vi er i dag. Men hvor er debatten nå? Hvorfor har det stilnet? Hvor er forsvaret for vårt direkte folkevalgte organ?

Jeg mener vi bør verne om Stortingets posisjon i det norske demokratiet. Det er Stortinget som er folkevalgt, det er de som står til ansvar for oss.

Vi bør søke å få flere og viktigere debatter i Stortinget, ikke det motsatte. Jeg har ikke mye positivt å si om Torbjørn Jaglands politiske ståsted, men jeg støtter fullt opp om hans engasjement for å gjøre Stortinget til et mer levende debattforum.

En flertallsregjering er bra for partiene som regjerer, og ingen kan klandre partier for å ønske flertall. Men det styrker ikke demokratiet.

Norske aviser er fylt med diskusjon – om prosenter og kostnadseffektivitet, Rybak og Hamren, moteblogging og jagerflykjøp. Viktig og uviktig.

Men hvor blir det av debatten om folkestyret? Hvorfor spør ingen hvem som egentlig bestemmer? Glemmer vi de overordnede spørsmålene fordi vi stirrer oss blinde på alle mulige detaljer?

Respektløse eksperter
Ta norsk rovdyrpolitikk. Hvem bestemmer den? Politikere eller byråkrater? Hvilke politikere, hvilke byråkrater? Mange vil si at et relativt snevert fagmiljø har større makt enn politikerne i rovdyrdiskusjonen.

Vi namdalinger vet hvordan såkalte eksperter har fått definere rammene for debatten, eksperter som ikke respekterer lokal kunnskap fra de som lever i, med og av naturen.  Vi glemmer ikke da fagfolkene fortalte oss at det knapt fantes bjørn i hele Norge, samtidig som vi med egne øyne hadde observert flere bare i Lierne! Hvem lyttet Stortinget til? Ekspertene eller Libyggen?

Det ferskeste eksemplet er ulven kalt Galven-tispa. Hun har herjet utenfor ulvesonen – i et område der Stortinget har vedtatt at sau skal gå foran rovdyr. Likevel har fagmiljøene bestemt at ulven skal få leve. Ulven er nemlig russisk, og har helt spesielle gener som kan forebygge innavl blant de norske ulvene. Og da gjelder visst plutselig ikke Stortingets vedtak om ulvesoner lenger…

Hvorfor diskuterer vi ikke hvem som egentlig bestemmer norsk rovdyrpolitikk?

Smått er godt
Debatten om kommunesammenslåing går høyt. Hva handler den om? Jo; utgangspunktet er påstandene om at vi har uvanlig mange kommuner i Norge, at vi har en uvanlig og unødvendig stor kommunesektor, at norske kommuner er ineffektive. Påstander basert på ”fakta” utvalgt av høyresidens ideologer – basert på myter, spør du meg.

Men altså; demokrati. Undersøkelser viser at befolkningen i små kommuner har bedre kontakt med og større tillit til de som styrer kommunen sin – både til politikere og administrasjon.

Overrasket? Neppe. Vi namdalinger kjenner verdien av nærheten til de vi har valgt. Selvfølgelig er det lettere for innbyggerne på Kongsmoen å påvirke kommunestyret i Høylandet enn dersom de skulle kjempe sin sak i ”Indre Namdal kommunestyre”, et sannsynlig resultat dersom Frp fikk styre. For meg er det en absurd tanke at jeg, fra kommunestyret i Grong, skulle bestemt noe som helst over utviklingen i Skorovass eller på Agle. Vi namdalinger vet at smått er godt, også i debatten om kommunestørrelser.

Hvorfor handler ikke kommunedebatten om hvem som skal bestemme?

15 000 lobbyister
EUs befolkning gir blaffen i unionsdemokratiet. Nylig var det valg til unionens eneste folkevalgte organ, EU-parlamentet. Valgdeltagelsen ble historisk lav, triste 43%.

Jeg tror det lave engasjementet henger nøye sammen med at folk ser at deres stemme uansett betyr forsvinnende lite.

Folk ser at pengene rår. Det jobber 15 000 svært godt betalte lobbyister i Brüssel, profesjonelle påvirkere som skal sørge for at byråkrati og politikere bryr seg mer om deres storkonsern, og mindre om sine egne velgere.

Folk ser at unionseliten faktisk ikke bryr seg om hva folket mener. Som når lederne, hver eneste gang folket sier nei til et nytt prosjekt i en folkeavstemning, finner en snedig omvei til å gjennomføre de grandiose planene sine likevel (det siste eksempelet er EU-grunnloven, der irene nå får en ny sjanse til å ”stemme rett” – litt av en stemmerett…).

Men også i Namdalen ser vi unionens underskudd på demokrati. Det påvirker oss, gjennom EØS-avtalen. Nord-Trøndernes eget kraftverk, NTE, har gjentatte ganger hatt EØS-systemet på nakken med innblanding og utidige spørsmål om blant annet breibandsatsinga. EU spenner bein, også på oss som sa nei.

Er det greit at vi, som sa nei til å underlegge oss unionen, skal rammes av unionens byråkrati og markedstenking? Og hva i all verden har EU med NTEs breibandsutbygging å gjøre?!??

Kæmm bestæmme – egentlig? Og keffer e det så mang politikera som itj e interessert i å diskuter nettopp det? Æ bære spør…

(Dersom alt gaar som det skal, staar denne teksten paa trykk y Namdalsavisa under vignetten “Aerlig talt”  tirsdag 23. juni)