Solheims Soria Moria?

Miljøvernminister Erik Solheim (SV) sier blankt nei til fylkespolitikerne i Sogn og Fjordane sitt ønske om å bruke muligheten for bygging i strandsonen som et lokkemiddel i kampen for å snu flyttestrømmen.

På nettsidene til NRK Sogn og Fjordane siteres Solheim slik:
"Regjeringa ønskjer å stramme inn reglane om byggjeforbod i 100-metersbeltet, seier miljøvernminister Solheim"

...vel, vel. Jeg trodde Soria Moria definerte hva regjeringen mener. Det står det riktignok at de vil stramme inn "i områder med sterk konkurranse i strandsonen". Men det står også "Det skal legges opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene". Dette har i årevis vært en viktig sak for oss i Senterpartiet: At ulike deler av landet er nettopp det: Ulike. Da trenger de også ulike regler. Mens Oslofjorden og deler av det blide Sørland bygges ned er det mil på mil på mil med ubygd kystlinje i for eksempel Sogn og Fjordane. Muligheten til å bygge seg et hus ved sjøen er jo et kjempemessig fortrinn for kommunene når de skal gjøre seg attraktive for folk i etableringsfasen. Argumenter om at man hindrer allmenhetens tilgang eller forringer miljøverdier blir bare latterlige i disse tilfellene.

Jeg foreslår at Solheim tar seg et besøk hos fylkesordfører Nils R med det aller første. Statsråder har godt av å møte den virkelige verden. På veien over fjellet kan han lese Soria Moria på nytt. Det trengs tydeligvis.

En varslet katastrofe

"Systemet er uoversiktlig, og preget av ansvarspulverisering. Fylkespolitikerne har ansvaret men staten bevilger pengene og må stille opp når de lokale politikerne opptrer uansvarlig. Staten må overta sykehusene slik at vi får ryddet opp i sykehusøkonomien, og det blir klart for folk hvem som skal stilles til ansvar."

Omtrent slik var mantraet som Arbeiderpartiet og de andre tilhengerne av stordrift og sentralisering messet om og om igjen for å samle flertall for sykehusreformen for en del år tilbake. De vant fram. Staten overtok, det ble innført et nytt styrings- og finansieringssystem.

Snedig da, at dette er noen av resultatene vi har sett:

• Etter statens overtakelse har sykehusene brukt 9 milliarder kroner mer enn de skulle. Akkumulert underskudd er 18 milliarder. Altså ingen bedring i økonomistyring eller kostnadskontroll.
• Etter statens overtakelse har ikke ansvaret blitt tydeligere for folk flest. Vi har gjentatte ganger sett helseministre som sier "dette er styret i helseforetaket sitt ansvar - de må rydde opp". Ministre som "sender signaler" og "har kommunisert sin holdning" til helseforetak organisert etter modell av aksjeloven. Tydelig? Det som i hvertfall er tydelig er at det ikke lenger er lokalpolitikerne som styrer - i stedet for at naboen kunne settes til veggs er det fjerne foretaksstyrer folk flest må sette press på.

Og da har jeg ikke en gang nevnt sentraliseringspress, innsatsstyrt finansiering, Helse Størst Helse Øst, svekket lokal styring...

Sykehusreformen er i all hovedsak en katastrofe. Og Arbeiderpartiet som reformens jordmor står selv i veien for de to grepene som kunne ført oss ut av uføret:

• For det første en grundig evaluering. Regjeringen har lagt fram noen puslete greier som tydelig styrer unna de reelle problemstillingene.
• For det andre tilbakeføring av sykehusene til nye regioner. Det er en gåte for meg hvorfor Ap, som er så kåte på å sentralisere fylkene til en håndfull store regioner, ikke la eierskapet til sykehusene i potten. Med overføring av sykehusene til de nye regionene ville de sannsynligvis ha kunnet sikre seg et behagelig flertall for store regioner.

Dessverre er partier som folk: Det går fort prestisje i tidligere standpunkt. Vi har tungt for å innrømme feil. Derfor er det ikke mye lys i enden av tunnelen for sykehus-Norge.

Parodisk scooterhøring

Vernespørsmål fører som regel til store konflikter, spesielt i områdene som er aktuelle for verning. Jeg mener konflikten sjelden er et spørsmål for og mot vern - det egentlige stridsspørsmålet er hvem som skal bestemme. Konfliktene oppstår når lokalsamfunn overstyres. Svært mange føler seg etter hvert overkjørt av blant annet Direktoratet for Naturforvaltning (DN) - de føler at byråkratene har mistillit til befolkningens intensjoner, og at den lokalkunnskapen de sitter med blir sett på som verdiløs.

...høringsfristen må utsettes...

I sommer presenterte DN sitt forslag til nye regler for motorferdsel i utmark og vassdrag. DN ønsker å stramme inn på mulighetene for blant annet scooterkjøring, og forslaget har allerede ført til en god del bråk i de kommunene som berøres sterkest.

Med det problematiske forholdet DN har til mange lokalsamfunn skulle en tro de var opptatt av å ha gode prosesser og dialoger med kommunene. Men neida. Forslaget ble sendt på høring ved inngangen til fellesferien, i en tid da både kommuner og folk flest har lav beredskap og liten mulighet til å jobbe skikkelig med slike saker. Selv DN tar visst ferie: På sin egen nettside opplyste de om at det på grunn av ferieavvikling ville ta ekstra lang tid å få svar på spørsmål om høringen...

Til alt overmål setter de fristen til den 15. oktober. På det tidspunktet er hverken de nye kommunestyrene eller fylkestingene operative!

Jeg tror ikke høringen er planlagt for at kommuner og fylker skal få problemer med å rekke å uttale seg på en god måte. Men det ser ikke ut som om DN har vært spesielt våkne for og opptatt av det lokale demokratiet når de planla prosessen.

Hvis DN mener noe med de fine ordene om lokal medvirkning så må høringsfristen utsettes. Alt annet blir en parodi.

Idiotjournalistikk

Flere medier kjører i forbindelse med valgkampen oppslag der de setter fokus på kommunenes pengebruk. Dagbladet har nærmest kjørt en serie. Det høres jo ut som en god idé, og noe som kan tydeliggjøre de politiske forskjellene: Slik prioriterer partiene pengebruken! Problemet er bare at avisa allerede i ovarennet mister balansen, og tryner med stil. De produserer nå en artikkelserie med ingen annen verdi enn destruktiv misinformasjon.

Tallene Dagbladet (og flere andre medier) bruker for å sammenligne kommune-norge er KOSTRA-tallene. Kort sagt er dette tall som kommunene rapporterer inn, som

...Dette gjør DIN ordfører for DEG i DIN KOMMUNE...

viser blant annet ressursbruken i den enkelte kommune. Med denne bakgrunnen lager Dagbla' flersidige oppslag om at kommuner der parti A styrer bruker mest på helse/vei/skole/kultur (stryk det som ikke passer, eller legg til din egen hjertesak), mens kommuner der parti B styrer bruker minst. "Dette gjør DIN ordfører for DEG i DIN KOMMUNE"...

Hva er problemet med å sammenligne disse tallene?

For det første sier ikke tallene noe om de lokale forskjellene som gjør at det faktisk koster ulikt å drive skole og sykehjem rundt om kring. Det koster selvfølgelig mer å bygge ut vann og kloakk i en stor spredtbygd kommune enn i en liten sentralisert. Men hva det sier om «satsing på vann og kloakk» er ikke veldig lett å si.

Tallene sier nemlig heller ikke noe om kvaliteten på tjenesten. Det er lett å brenne av mye penger på en dårlig skole, samtidig som jeg ofte imponeres over hvor høy kvalitet ildsjeler kan få ut av få ressurser.

Tallene sier heller ikke noe om hvor fornøyd innbyggerne i kommunen er med tjenestene.

Tallene sier ingenting om ulikhet i innholdet i tjenesten, eller om organisering. Får innbyggerne på sykehjemmet dusje hver dag eller til helga? KOSTRA-guden er taus om slike fakta.

Så langt det prinsipielle. I tillegg er det dessverre også sannsynlig at mange tall er feilrapportert. La meg gi ett enkelt eksempel med to nesten helt like kommuner. Kommune A fører lærerlønn, innkjøp av materiell og drift av skolebygg som skoleutgifter. Kommune B gjør nesten det samme, men fører drift og oppvarming av alle kommunale bygg, inkludert skolene, som teknisk. KOSTRA rapporterer at kommune A bruker mye mer på skole enn kommune B... men det er jo ikke sant!

KOSTRA-tall kan nok brukes til mangt. Jeg mener likevel at nesten all direkte bruk av KOSTRA-tall uten å ta med kvalitativ lokalkunnskap er feilslått. De burde heller brukes som en vekker for grundigere undersøkelser.

Likevel køler media på med fordummende analyser. Og da spør jeg meg:

...skjønner ikke journalistene dette?...

Skjønner ikke journalistene dette? Det er jo svært enkel matematikk og samfunnsforståelse...
Eller skjønner de det faktisk, men velger å kjøre sakene likevel?

Uansett årsak er KOSTRA-fokuset vi ser i denne valgkampen idiotjournalistikk, enda et tungt bidrag til å tegne et lite flatterende bilde av journaliststanden i landet. Jeg håper de seriøse politiske journalistene gremmes like mye som meg.

For dette undergraver demokratiet - ikke mindre.
- - - - - -
Oppdatert onsdag 15. august:
I dag ble jeg minnet på enda et element i denne debatten. Det handler ikke om KOSTRA som sådan, men om oppslagene om kommuner "styrt av parti A/B/C" - da i betydningen at det partiet har ordføreren.

Altså: Det er svært, svært få kommuner i dette landet hvor ett parti har flertall alene. Hovedregelen er at flere partier styrer sammen - og det er ikke uvanlig med samarbeid som på riksplan er utenkelige. Ordføreren styrer ikke kommunen alene. En kommune med Høyre-ordfører er ikke nødvendigvis Høyre-styrt.

Enda en påminnelse om at en alltid må gå bak tallene

Juvelen i kronen

For noen år tilbake tok jeg et grunnfag i statsvitenskap på Universitetet i Oslo. En av foreleserne var spesielt populær, en tydelig og poengtert fagmann som ikke kan anklages for å være noen grå akademiker. Han krydret jevnlig foredragene med personlige betraktninger om politikk og demokrati. På en av forelesningene spurte en student om hans syn på EU som prosjekt. «Det vil jeg ikke si», sa han. «Men jeg kan si så mye som at jeg mener demokratiet trives best i små enheter. Ferdig med det!»

Sjøl nå, flere år etter, er dette fortsatt en av de beste oppsummeringene jeg har sett av mitt eget demokratisyn. Ja, demokratiet trives best i små enheter, og kommunene er juvelen i den norske demokrati-kronen!

Trist da, at Norge er det eneste landet i Europa som ikke har grunnlovsfestet det lokale selvstyret. Det har i noen strålende vår-uker vært knyttet spenning til om det i denne Stortingssesjonen blir flertall for forslag om grunnlovsfesting, men de siste signalene tyder på at vi ikke kommer i mål i denne gangen heller.

Realiteten er nemlig den, at skremmende mange ivrige politikere i Storting og Regjering har en nærmest ubegrenset tro på sin egen vurderingsevne: Selvfølgelig vet de best, der inne på kontoret sitt i Oslo. Lokalpolitikere fra alle partier må da skjønne at det er ikke relevant hvordan de sjøl opplever sin egen hverdag - sannheten skal tolkes med elitens briller. Det eneste perspektivet som gjelder finner du i aksen mellom regjerings-, stortings-, direktorat-, radio-, tv- og aviskontorene i hovedstaden.

Andelen rikspolitikere med erfaring fra lokalpolitikken har vært stadig synkende, og det vises svært godt i den politikken som utformes i hovedstadsgryta.

Derfor har kommunene i årevis blitt pålagt nye oppgaver uten at penger og myndighet fulgte med på lasset. Derfor er kommunesektoren i Norge gjennomregulert fra statlig hold, derfor må norske kommuner bruke masse ressurser på rapportering (penger som kunne blitt brukt til å passe bestemor på sykeheimen!), derfor ble fylkeskommunen fratatt styringen over sykehusene. Og derfor ryktes det nå at toneangivende krefter i regjeringen i arbeidet med en ny Plan- og bygningslov ønsker en lovtekst som fører til ytterligere sentralisering av makt, enda strengere regler for dispensasjon og fortsatt svekkelse av det lokale selvstyret.

Olav Duun skrev i en bok, «Han var for ung, han trudde han kunne snu både vére og lagnaden». Kanskje er det vel optimistisk av en ung desentralist, å håpe på at vi skal revolusjonere lokalmakta i Norge når vi har tatt med oss sosialistene i SV og sentralistene i Ap i regjering. Disse samarbeidspartnerne våre snakker nå for øvrig fint om lokalt sjølstyre når de er heime på valgkamp...

Men bevares, jeg mener vi faktisk har fått til noe.

Vi har startet jobben med å etterbetale kommunene for de økte oppgavene - og styrkingen av kommuneøkonomien er i all hovedsak gjort i form av frie midler!

Sjøl om forvaltningsreformen på mange måter er en skuffelse kommer vi ikke unna at det er første gang på svært mange år at et stortingsflertall faktisk ønsker å flytte makt og myndighet nedover i systemet. Grepene som tas er viktige og riktige, og selv om vi ikke fikk det nye norske demokratiet som noen av oss hadde våte drømmer om, så får vi en løsning som sikrer en finmasket kommunestruktur, og som vil sette en effektiv stopper for de som ønsker å fjerne tusenvis av lokalpolitikere og beholde kun to folkevalgte nivå i landet vårt.

Jeg skulle ønske det var flertall på Stortinget for en massiv flytting av makt til kommuner og regioner. Jeg ønsker meg et flertall som vingeklipper dagens fylkesmann, som mer enn halverer myndigheten og ressursbruken til direktorat og tilsyn. Jeg drømmer om et Storting som i all hovedsak vil gå inn for en avskaffelse av statlige minstenormer og rettighetslovgivning som regulerer kommunal tjenesteproduksjon - og som fjerner begrensningene i det kommunale skattøret.

Men dette er jo dødsstøtet til likhets-Norge! tenker du. Dette vi føre til store forskjeller mellom kommunene!

Ja, det vil sannsynligvis føre til større forskjeller enn i dag. Men det kan da ikke være negativt så lenge forskjellene er et direkte resultat av at folk har fått bestemme mer der de bor? Forskjellene er i så fall et resultat av at folk har fått mer å si, at folk flest har fått påvirke sterkere, at mor og far og kassadama på Rimi får bestemme mer enn pampen i regjeringskontorene!

Jeg har den grunnleggende troen at vettet er jevnt fordelt i dette landet. Derfor er jeg helt trygg på kommune-Norge vil forvalte en slik frihet på den aller beste måte. Denne friheten vil ikke føre til økte sosiale forskjeller. Den vil heller ikke være en trussel mot nasjonalstaten og fellesskapsfølelsen som står så sterkt i Norge.

Det er ikke mange politikere som snakker mot sentralstyring og for større lokal frihet i dag. Men kanskje ligger håpet i ungdommen? Årsmøtet til Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) fulgte nylig Senterungdommens ønske og stemte nei til et forslag om å opprette en ungdomslov som skulle lovfeste ungdoms rett til ungdomsråd og fritidsklubber i alle kommuner. Som alltid lå det gode intensjoner bak. Like sikkert er det at en slik lov ville bommet på målet. Det ville være å kaste blår i øynene på folk. Det ville ført til økt byråkrati. Det ville ført til A4-løsninger av typen «one size fits no-one» (jeg har aldri forstått politikere som mener idealet er et likhetssamfunn der alle er litt misfornøyde!). Og det ville tatt oss enda et skritt mot rettighetssamfunnet, med forbrukere som saksøker staten for ting de har krav på - uten at de selv er forpliktet til å stille opp med noe som helst.

Jeg har ikke troen på et individualitisk, forbrukersentrert rettighetssamfunn. Senterungdommen vil bygge samfunnet nedenfra. Kjære lokalpolitiker: Hjertet mitt banker stolt når jeg tenker på det ansvaret du tar, og den fantastiske jobben du gjør. Du bygger samfunnet, bit for bit, og hver eneste dag er du med og pusser juvelen i kronen. Takk for at du bidrar!

- - -
Denne teksten har tidligere stått på trykk i KLP-avisen