Denne kabelen kan brukes til piratkopiering. Saksøk kabelprodusenten for medvirkning! (foto: sxc.hu / Anders Engelbøl)

Jeg har tidligere blogget om en tilbakeskuende platebransje og den spennende utviklingen med artister som ønsker større kontroll over egne verk. Siden da har føljetongen gått sin gang. IFPI Norge (Foreningen for norsk platebransje), benyttet mediefokuset rundt Pirate Bay-rettssaken til å varsle søksmål mot Telenor hvis ikke nettleverandøren blokkerer for trafikk til The Pirate Bay. Telenor svarte i går forbilledlig med å avvise trusselen fra Ifpi.

I min verden er det åpenbart hva som bør bli utfallet av en eventuell norsk rettssak. Telenor kan ikke holdes ansvarlig for at enkelte kunder misbruker deres infrastruktur til å begå lovbrudd. Overføringsverdien av en slik dom vil i seg selv kunne få enorme negative konsekvenser. Dessverre er jeg likevel redd for at en slik rettssak blir spennende, og at utfallet ikke er så gitt som jeg skulle ønske: I Danmark har innholdseiere vunnet fram med et krav om en midlertidig fornføyning!

Men om vi legger all jus og prinsipielle debatter om sensur og “fritt nett” til side, står vi alltid igjen med et spørsmål som jeg ennå ikke har fått et godt svar på. For kjære underholdningsbransje: Hvorfor velger dere, igjen og igjen, å gå til angrep på kundene deres?

Jeg trodde følgende elementer var viktige for å gjøre god butikk:

• skap et godt produkt (her er mange av dere flinke)
• gjør det lett tilgjengelig for kundene dine (med kopisperrer, DRM og annen innlåsing av varer har dere her svikta totalt i årevis)
• tilby det til en pris folk oppfatter som rimelig (at et nedlastet album til dårligere lydkvalitet og uten cover og booklet skal koste like mye som en CD kjøpt i butikk er det ingen som skjønner eller oppfatter som rimelig)

Men det gjelder kanskje andre regler for underholdning..?

Oppdatering: Dagbladet har i kveld en interessant artikkel som, uten å gå i dybden, ser litt mer på de mulige konsekvensene en dom kan ha i forhold til sensur av ulikt på nett.

Anbefalt videre lesing:

Teknisk Ukeblad/Anders Brenna: Jeg vil betale, men får ikke lov
VG/Stein Østbø: Feil fil 
DN: Klar for piratslag i retten 
Aftenposten/Per Kristian Bjørkeng: Nytt slag

Selv om det fortsatt går ulidelig tregt, så skjer det da ting i debatten om musikk på nett, fildeling, tilgjengeliggjøring av kultur. Siste trekk kommer fra en rekke profilerte artister som nå har dannet en kampanje for å styrke artistenes rettigheter til fordel for plateselskapene. En farverik sammensatt gjeng med blant andre Iron Maiden, Craig David, Robbie Williams og Wet Wet Wet på medlemslista har samlet seg under headingen Featured Artists Coalition. Ett av poengene deres er at dagens rettighetssystem ble utformet i en annen tid, før mulighetene i dagens digitale virkelighet var så mye som påtenkt.

Jeg slutter aldri å forundres over at plateselskapene ikke ser de store, nærmest ufattelige mulighetene som ligger i netteknologien. For ikke lenge siden var de avhengige av produksjon av fysiske informasjonsbærere i form av LPer, kassetter og CDer. Disse måtte så gjennom en komplisert logistikk spres ut til fysiske utsalgssteder med begrenset lager og utvalg.

Inn kommer utbredelsen av internett og større linjekapasitet (i Norge mye takket være Sp, Odd Roger Enoksen lanserte allerede for ti år siden 1998 ambisjonen om den digitale allemannsretten). Nå har du muligheten til å gjøre varen din tilgjenglig for et enormt mye større marked, til en brøkdel av kostnadene med den gamle måten.

Og hva gjør plateselskapene? Jo – i stedet for å se mulighetene og kappløpe om å komme først og best inn på “det nye markedet” (som nå har eksistert en god del år), bruker de enormt med energi på å hindre kundene fra å benytte teknologien. Alt fra kopisperrer på CDer som både hindrer lytting med alle typer avspillere og nekter deg å kopiere musikken din over på MP3-spiller til ulike varianter av DRM-teknologi som hindrer kundene i å bruke varen de har kjøpt som de selv ønsker.

Jeg tror en av årsakene til at bransjen er bakstreversk er at den nye modellen truer hele deres forretningsmodell slik den er etablert. Før var artistene avhengige av plateselskaper for i det hele tatt å få gitt ut musikk og for å få spredt denne ut til butikkene. Med dagens muligheter blir veien fra artist til fan kort – og plateselskapet slik vi kjenner det nesten overflødig (trengs de strengt tatt til annet enn markedsføring og mekking av konsertturneer?)

At artistene nå stiller større krav er et godt tegn for oss som vil ha lett og rimelig tilgang til kultur på nett.

PS; anbefalt lesning: Ut og stjæle skiver? av Don Martin og Hvorfor vil dere ikke ha pengene mine? av Pål Joakim Olsen.