Tag-Archive for » folkestyre «

mandag, oktober 12th, 2009 | Author: æLenn
Stortinget

Stortinget (foto: stortinget.no)

Hvilke ambisjoner har egentlig de nye representantene på Stortingets vegne? Spørsmålet tvinger seg fram etter en lang, lang dag med trontaledebatt.

Jeg er blant dem som mener Stortinget bør spille en viktigere rolle enn i dagens situasjon. Jeg har aldri vært noen fan av flertallsregjering som fenomen, og ønsker meg en nasjonalforsamling med flere og viktigere debatter.

Våre folkevalgte bør ta ledelse.

Denne ambisjonen skulle vi tro at representantene i det nyvalgte Stortinget delte. Men etter å ha hørt på store deler av dagens trontaledebatt må jeg si jeg undres.

Hvor er viljen til å overraske? Hvor er viljen til å utfordre substansielt, utover valgkampens enkle retorikk? Hvor er viljen til å sette ting i ideologisk perspektiv, til meningsbrytning om samfunnsretning?

Og kommunikasjonsmessig: Hvor er viljen til å forberede seg slik at man holder en tale i stedet for å lese opp et innlegg?

Trontaledebatten var i mine øyne et langt gjesp. En serie selvfølgeligheter fremført uten noe som en gang lignet en imponerende innlevelse. Svært mange innlegg var så tannløse at mange ville hatt problemer med å gjette hvilket parti som holdt det dersom de ikke visste det på forhånd.

I en situasjon med flertallsregjering er det alltid stor sannsynlighet for at Stortingets posisjon svekkes. Skal vi demme opp for dette  må Stortinget gjøre seg selv relevant. Det gjorde de ikke i dag.

(jadda, jadda, så var ikke alt helt svart og jeg hørte også noen lysglimt, og folk må ha lov til å være litt nervøse første dag,  osv osv osv – men jeg klarer altså ikke å døyve den massive følelsen av at dette er et organ fullt av folk som ikke helt vet hva de vil… og det er noget urovekkende…)

Category: politikk  | Tags: , ,  | One Comment
mandag, august 17th, 2009 | Author: æLenn

Onsdag deltok jeg i EØS-debatt på Litteraturhuset i Oslo. Det ble en seanse med få (om noen) overraskelser: Vi gikk relativt fort fra EØS til EU-debatt, og både ja- og nei-side fikk innslag av den vanlige overtenningen som tar livet av nyansene.

Jeg synes det var synd at debatten handlet mer om EU enn om EØS. EØS-avtalen bør definitivt diskuteres grundigere. Jeg stilte for eksempel spørsmålstegn ved EØS-tilhengernes gjentatte påstander om at avtalen har vært «avgjørende for norsk næringsliv» – uten at noen gjorde et forsøk på å dokumentere eller utdype utsagnet. Vi vet nemlig lite om dette. En av flere grunner til at vi må få en utredning om erfaringene med avtalen og alternativene til den.

Det er imidlertid en annen side ved debatten som fascinerer meg mer: At så mange på ja-sida er enige med oss motstandere i at EØS-avtalen er en husmannskontrakt, og at den undergraver det norske demokratiet.

For samtidig vet vi følgende:

  • Det var ja-siden som skaffet oss avtalen.
  • Det var ja-partiene som stoppet forslaget om en folkeavstemning om EØS før den ble innført.
  • Det var ja-partiene som førte folket bak lyset når de sa avtalen ikke skulle berøre norsk eierskap (hjemfall, anyone?), distriktspolitikk (differensiert arbeidsgiveravgift, anyone?), alkoholpolitikk (importmonopol anyone?) ….ja, den som følger med vet godt at listen kan gjøres meget lang.
  • Det er ja-partiene som er ansvarlige for at avtalen har blitt «dynamisk», eller med andre ord at den utvides med stadig nye regler.
  • Og det er ja-partiene som konsekvent har sørget for at den såkalte vetoretten ikke er brukt til å si nei til nye regler.

Kort oppsummert er det ja-siden som har ansvaret for at vi har EØS, det er ja-siden som har ansvar for at avtalen er så dårlig som den er, og ja-siden har ansvaret for at vi ikke har brukt det demokratiske handlingsrommet vi faktisk har.

Sett i dette perspektivet blir unionstilhengernes bekymring for EØS-avtalens demokratiske underskudd rørende.

Category: politikk  | Tags: , , ,  | Comments off
torsdag, august 13th, 2009 | Author: æLenn

Er ungdomspartiene utklekkingsanstalter for en ny klasse av profesjonelle politikere, eller er de en arena for brennende idealister som bruker fritiden sin i (ofte fåfengte) forsøk på å gjøre verden til et bedre sted å leve?

Den svenske avisa Expressen går til frontalangrep på de svenske ungdomspartiene som fenomen i en lederartikkel 1. august.

Avisa sier partienes ungdomsorganisasjoner er “debattklubber” uten reell innflytelse på moderpartiene, og sparer ikke på kruttet. Se bare disse sitatene:

“Riksdagspartiernas ungdomsförbund har blivit en bidragskramande institution som endast finns till för sin egen skull.”

Broilerskolan ger personer med lagom tillplattade åsikter i partiernas hundkoppel en direktbiljett in i regeringskansliet. Det är faktiskt ett hot mot vårt demokratiska välstånd. (…) Det är dags att städa ut låtsasdemokratin från partierna.”

Også i Norge er det mange som er kritiske til hvordan folk rekrutteres inn i politiske maktposisjoner. Ola Borten Moe gjentok nylig sine standpunkter om at folk i større grad bør kunne påvirke hvem som faktisk velges til Stortinget.

Kritikken er relevant. Hvis man har som ideal at folkets representanter i størst mulig grad skal speile befolkningen, er det opplagt at ungdomspartier og partier med relativt lave medlemstall ikke er en stor nok rekrutteringsbase.

Samtidig er det mange som overser det faktum at politisk arbeid er blitt stadig mer komplisert.

Innsikt i forvaltningsstrukturer, samfunnssammenhenger, kompetanse i å utvikle løsninger og forhandle fram kompromisser, kunnskap om hvordan forslag fremmes og opinion bygges, håndtering av forhold mellom administrasjon og politikk, ikke minst evner til kommunikasjon, retorikk, formidling og mediearbeid… listen kan gjøres mye lengre, men poenget skulle være relativt tydelig: Å lykkes som politiker er blitt så komplekst at man kan hevde det er et eget fag eller håndtverk, som krever spesialisering.

Den som har hatt sin oppvekst i et ungdomsparti har fått god skolering, kjenner partiets kultur, skrevne og uskrevne lover, har et bredt nettverk og fått muligheten til å vise seg fram for partiledelsen. Det er dermed  ikke vanskelig å forstå at vedkommende har en stor fordel når hun skal kjempe om posisjoner.

Forståelig, altså. Men er det riktig? Og er det noe vi ønsker?

Jeg mener det er svært uheldig dersom det skal være en forutsetning for å velges til posisjoner at du har hatt din “politiske oppvekst” i et ungdomsparti, gått gradene og lojalt oppbygd deg ledelsens tillit.

Derimot er det viktig for samfunnet at maktposisjoner besettes av mennesker med ulike erfaringer og ulik bakgrunn. Det betyr faktisk noe hvilken kunnskap du besitter, og ikke minst hvilken virkelighet du lever og har levd i.

Broilere eller idealister?

Broilere eller idealister?

Jeg gremmes nesten daglig når jeg ser hvilke saker man bruker mye tid og krefter på å håndtere i den svært snevre geografiske aksen regjering – Storting – media. Svært ofte rettes oppmerksomheten mot politisk uenighet og diskusjoner som er irrelevante for det store, store flertallet av norges befolkning, og relevante kun for de som lever av og med det politiske spillet.

Blir det slik fordi toppolitikerne lever et virkelighetsfjernt liv? Eller er det medias nådeløse tempojag og kraft til å sette dagsorden som er årsaken?

Uansett årsak tror jeg et godt botemiddel vil være å sikre bredere rekruttering til politiske verv. Ola Borten Moes forslag kan virke positivt fordi de valgte politikerne i større grad må svare for folket i stedet for for partiledelsen. Samtidig vil vi kunne møte utfordringer i forhold til representativitet dersom partiene ikke nominerer lister. Kan de partiene som går først i å åpne nominasjonsprosessene sine forvente bredere folkelig mobilisering?

Men altså, tilbake til åpningsspørsmålet om ungdomspartienes rolle. Er de rugekasser for en ny klasse av profesjonelle politikere, eller en arena for brennende idealister?

Jeg mener svaret er ja på begge deler.

Det er ingen tvil om at ungdomspartiene i dag er den viktigste rekrutteringsbasen for partiene – og det er ikke bare positivt.

Men like åpenbart er det at det er kun en liten, liten andel av de mange tusen aktive ungdommene som i noen år bruker av tida si på ungdomspolitikk som faktisk klarer å slite seg fram til topplassene i politikken. Det store flertallet av aktive i ungdomspartiene blir aldri proffe. De blir ikke ordfører eller kommunalråd, de kommer ikke inn på Stortinget og slipper ikke til på TV-debattene. Det var heller aldri det som drev dem.

For når alt kommer til alt er det fortsatt slik, på hele skalaen fra SU til FpU, at det er et brennende ønske om å forandre verden til et bedre sted som driver medlemmene til å bruke dager, kvelder, helger og ferier på diskusjoner, kurs, møter og aksjoner. Kall det hva du vil, men negativt er det ikke.

Å angripe ungdomspartiene, slik Expressen gjør, er feilslått. Da er det langt mer interessant å diskutere partienes rolle i demokratiet, og hvilke systemer vi har for å velge folk til Stortinget.


Foto av Halvorsen og Stoltenberg: http://www.flickr.com/photos/35231001@N07/ / CC BY 2.0

Category: politikk  | Tags: ,  | Comments off
torsdag, juli 02nd, 2009 | Author: æLenn

Er en flertallsregjering en demokratisk velsignelse – eller en svekkelse og knebling av Stortinget?

Jeg synes dagens regjering styrer landet på en god måte, og håper vi får tillit og nytt flertall av folket den 14. september, helst med et enda sterkere Senterparti. Men jeg har aldri vært blant kritikerne av mindretallsregjeringer som fenomen, og min skepsis til de uheldige sidene ved en flertallsregjering er ikke svekket de siste fire årene.

893432_parliament_1

Mange har klaget over de store problemene med mindretallsregjeringer, som har  ropt etter et såkalt styringsdyktig flertall, som mener at ansvaret for politikken med mindretallsregjeringer blir så vanskelig å plassere, politikken så uoversiktlig og vanskelig å forstå, at folket ikke klarer å følge med.

Støere kurs?

Blir det støere kurs og mer oversiktlig og ryddig politikk dersom en regjering har et fast flertall i Stortinget ? Vel – så lenge det er en regjering satt sammen av flere partier mener jeg at svaret er nei.

Alle regjeringsbeslutninger vil da være kompromisser mellom partiene i regjering, resultater av drakamper mellom regjeringspartnerne. Utfallet vil variere fra sak til sak, avhengig av partienes størrelse. Så lenge det må inngås kompromisser for å få flertall vil utfallene alltid helle mot sentrum. Dette gjelder både med og uten flertallsregjering.

Bedre oversikt, ryddigere ansvar?

Ansvaret for politiske vedtak blir tydeligere med en flertallsregjering. Men det betyr ikke at det blir lettere å få oversikt og innsikt i hvorfor ting blir som de blir. Tvert i mot.

Detaljer fra interne drøftinger, forhandlinger og drakamper i regjering kan og skal ikke være offentlige. Dermed blir det vanskeligere for folk flest å følge med å hvem som egentlig har sloss for hva.

Jeg mistenker en del av de som fremmer disse argumentene for flertallsregjering for egentlig å ønske seg et topartisystem. Dem om det.

Mindre åpenhet, mindre politisk debatt

Med flertallsregjering flyttes mye politisk diskusjon fra Stortinget og inn i mer lukkede regjeringskontor. Stortinget blir en uinteressant arena, som i det daglige fungerer som en sandkasse der opposisjonen forsøker (men aldri klarer) å spenne ben på regjeringen, mens representantene for regjeringspartiene driver passiv sandpåstrøing.

De politiske debattene med nerve dukker selvsagt fortsatt opp en gang i blant – men ikke oftere enn at mange vil være enige i at Stortinget blir en kraftløs politisk arena, der symbolikk er viktigere enn substans.

All makt i denne sal?

All makt i denne sal? (Foto:Stortinget)

Maktforskyving, Storting vs regjering

Debatten om maktfordelingen i det norske demokratiet spilte en viktig historisk rolle for at vi kom dit vi er i dag. Men hvor er debatten nå? Hvorfor har det stilnet? Hvor er forsvaret for vårt direkte folkevalgte organ?

Jeg mener vi bør verne om Stortingets posisjon i det norske demokratiet. Det er Stortinget som er folkevalgt, det er de som står til ansvar for oss.

Vi bør søke å få flere og viktigere debatter i Stortinget, ikke det motsatte. Jeg har ikke mye positivt å si om Torbjørn Jaglands politiske ståsted, men jeg støtter fullt opp om hans engasjement for å gjøre Stortinget til et mer levende debattforum.

En flertallsregjering er bra for partiene som regjerer, og ingen kan klandre partier for å ønske flertall. Men det styrker ikke demokratiet.

tirsdag, juni 23rd, 2009 | Author: æLenn

Ka har rovdyrpolitikk, kommunesammenslåinga og EU/EØS me kvarainnjer å jerra? Jo – det hainnjle om kæmm som bestæmme!

Norske aviser er fylt med diskusjon – om prosenter og kostnadseffektivitet, Rybak og Hamren, moteblogging og jagerflykjøp. Viktig og uviktig.

Men hvor blir det av debatten om folkestyret? Hvorfor spør ingen hvem som egentlig bestemmer? Glemmer vi de overordnede spørsmålene fordi vi stirrer oss blinde på alle mulige detaljer?

Respektløse eksperter
Ta norsk rovdyrpolitikk. Hvem bestemmer den? Politikere eller byråkrater? Hvilke politikere, hvilke byråkrater? Mange vil si at et relativt snevert fagmiljø har større makt enn politikerne i rovdyrdiskusjonen.

Vi namdalinger vet hvordan såkalte eksperter har fått definere rammene for debatten, eksperter som ikke respekterer lokal kunnskap fra de som lever i, med og av naturen.  Vi glemmer ikke da fagfolkene fortalte oss at det knapt fantes bjørn i hele Norge, samtidig som vi med egne øyne hadde observert flere bare i Lierne! Hvem lyttet Stortinget til? Ekspertene eller Libyggen?

Det ferskeste eksemplet er ulven kalt Galven-tispa. Hun har herjet utenfor ulvesonen – i et område der Stortinget har vedtatt at sau skal gå foran rovdyr. Likevel har fagmiljøene bestemt at ulven skal få leve. Ulven er nemlig russisk, og har helt spesielle gener som kan forebygge innavl blant de norske ulvene. Og da gjelder visst plutselig ikke Stortingets vedtak om ulvesoner lenger…

Hvorfor diskuterer vi ikke hvem som egentlig bestemmer norsk rovdyrpolitikk?

Smått er godt
Debatten om kommunesammenslåing går høyt. Hva handler den om? Jo; utgangspunktet er påstandene om at vi har uvanlig mange kommuner i Norge, at vi har en uvanlig og unødvendig stor kommunesektor, at norske kommuner er ineffektive. Påstander basert på ”fakta” utvalgt av høyresidens ideologer – basert på myter, spør du meg.

Men altså; demokrati. Undersøkelser viser at befolkningen i små kommuner har bedre kontakt med og større tillit til de som styrer kommunen sin – både til politikere og administrasjon.

Overrasket? Neppe. Vi namdalinger kjenner verdien av nærheten til de vi har valgt. Selvfølgelig er det lettere for innbyggerne på Kongsmoen å påvirke kommunestyret i Høylandet enn dersom de skulle kjempe sin sak i ”Indre Namdal kommunestyre”, et sannsynlig resultat dersom Frp fikk styre. For meg er det en absurd tanke at jeg, fra kommunestyret i Grong, skulle bestemt noe som helst over utviklingen i Skorovass eller på Agle. Vi namdalinger vet at smått er godt, også i debatten om kommunestørrelser.

Hvorfor handler ikke kommunedebatten om hvem som skal bestemme?

15 000 lobbyister
EUs befolkning gir blaffen i unionsdemokratiet. Nylig var det valg til unionens eneste folkevalgte organ, EU-parlamentet. Valgdeltagelsen ble historisk lav, triste 43%.

Jeg tror det lave engasjementet henger nøye sammen med at folk ser at deres stemme uansett betyr forsvinnende lite.

Folk ser at pengene rår. Det jobber 15 000 svært godt betalte lobbyister i Brüssel, profesjonelle påvirkere som skal sørge for at byråkrati og politikere bryr seg mer om deres storkonsern, og mindre om sine egne velgere.

Folk ser at unionseliten faktisk ikke bryr seg om hva folket mener. Som når lederne, hver eneste gang folket sier nei til et nytt prosjekt i en folkeavstemning, finner en snedig omvei til å gjennomføre de grandiose planene sine likevel (det siste eksempelet er EU-grunnloven, der irene nå får en ny sjanse til å ”stemme rett” – litt av en stemmerett…).

Men også i Namdalen ser vi unionens underskudd på demokrati. Det påvirker oss, gjennom EØS-avtalen. Nord-Trøndernes eget kraftverk, NTE, har gjentatte ganger hatt EØS-systemet på nakken med innblanding og utidige spørsmål om blant annet breibandsatsinga. EU spenner bein, også på oss som sa nei.

Er det greit at vi, som sa nei til å underlegge oss unionen, skal rammes av unionens byråkrati og markedstenking? Og hva i all verden har EU med NTEs breibandsutbygging å gjøre?!??

Kæmm bestæmme – egentlig? Og keffer e det så mang politikera som itj e interessert i å diskuter nettopp det? Æ bære spør…

(Dersom alt gaar som det skal, staar denne teksten paa trykk y Namdalsavisa under vignetten “Aerlig talt”  tirsdag 23. juni)

fredag, juni 05th, 2009 | Author: æLenn

Er NRK kjerringa mot strømmen når de satser på grundigere nyhetsdekning?

Mange ulike medier melder i dag at NRK fra 2010 vi trappe opp satsingen på nyheter og blant annet utvide Dagsrevyen med 15 minutter.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas kommer på kveldens nyhetssending med en spennende programerklæring (fritt sitert slik mitt distre hode husker det):

I en tid der alle oppdateres på nyheter fortløpende gjennom hele dagen, skal Dagsrevyen fra årsskiftet bruke mer tid på færre saker og dekke behovet for sammenheng, bakgrunn og fordypning.

Dette er svært lovende takter fra allmenkringkasteren, og helt i tråd med den spesielle funksjonen som NRK skal fylle. 

Noen satser der andre kutter. Er det rart jeg er glad i NRK?

Noen satser der andre kutter. ♥NRK♥

Jeg frustreres daglig over hvor overfladisk media er blitt. De som kjenner meg, vet at jeg som politiker oftere har vært irritert av at journalister ikke stiller kritiske oppfølgingsspørsmål til saker enn at de spør for mye. 

Media spiller en svært viktig rolle i det norske demokratiet, men mediefolk liker å framstille seg som mer objektive og uskyldsrene enn de faktisk er. Min erfaring er at det er få yrkesgrupper som er så lite interessert i selvkritikk som journalister. Samtidig  treffer jeg jevnlig politiske journalister og kommentatorer som hevder de også er frustrert over korte formater, liten tid og krav til overforenkling.

Kan NRKs nye planer være et svar på dette? I så fall er det gode nyheter for folkestyret i Norge.

Category: politikk  | Tags: , , ,  | One Comment
lørdag, april 25th, 2009 | Author: æLenn

Har Lars Sponheim tatt ex.phil.?

Det er noen år siden jeg gjennomførte ex.phil. og koste meg med å benekte konsekventen og latterliggjøre antesedenten eller hva det nå handla om. Men i går fikk jeg litt flashback. La oss sette opp Sponheims demokratilogikk litt etter formen vi brukte på ex.phil.:

  • partiet Venstre har tro på lokaldemokratiet.
  • partiet Venstre er mot sentralstyring.
  • derfor vil partiet Venstre styrke lokaldemokratiet gjennom sentral tvangssammenslåing av kommuner.

:-) Definitivt logisk holdbart (og før dere akademiske kverulanter rekker å kjefte på meg for at dette er gjort feil og jaddijaddi: Ja. Dette er satt opp sånn helt bevisst. Det er et forsøk på forenkling (og forvrenging?) for moro skyld. Noen av oss synes sånt er morsomt.)

Tror man på det lokale vettet, eller gjør man ikke? Selektiv tro?

Det er jo noget pikant at Venstres mest populære ordfører, Reidar Lindseth fra Flatanger (Namdaling, sjølsagt), sjøl advarer sterkt mot partiledelsens kjør for å slå sammen kommuner.

Venstre har tidligere en stolt historie i å kjempe mot sentralstyring og embedsmannsvelde. Aner vi en forskyving der partiledelsen i maktapparatet i Oslo har mistet dette perspektivet? Er partiets egen periferi i ferd med å bli skjøvet ut i kulden?

(Oppdatert: I følge TV2 vaker Venstre nå under sperregrensa. Det blir spennende å se om økt oppmerksomhet i forbindelse med landsmøtet løfter dem på målingene de kommende ukene. Ofte ser vi slike utslag for alle partier.)

mandag, mars 30th, 2009 | Author: æLenn

Nettdebatten øker i kvalitet, og blir stadig mer lokal. Det er en styrke for demokratiet.

Er nettdebatter en digital dassvegg, der det er fritt fram for anonym pøbel å spre sjikane og usaklige mishagsytringer? Eller er de framtidas politiske arena, det nye torget der meninger brytes og debatten blir stadig mer opplyst? Per i dag finner vi litt av alt, og svaret ligger nok midt i mellom.

Diskusjonen om diskusjonen – debatten om nettdebatter – har pågått helt siden nettets barndom (begrep som flamewars var kjent for mange av oss lenge før mor fikk seg e-postadresse, for å si det sånn). Mange seriøse debattanter har for lengst gitt opp å diskutere på nett. Kvaliteten blir for lav, tonen utrivelig og respektløs, støyen tar totalt overhånd.

keyboardJeg synes imidlertid at det har skjedd svært spennende ting med nettdebatter som fenomen i Norge bare det siste året. Det utvikles stadig nye tekniske løsninger som bidrar til å øke kvaliteten på debattene – og til å gjøre dem mer lokale.

Nettdebatt skiller seg fra andre debattformer på flere måter, men særlig muligheten for anonymitet ser ut til å senke terskelen for folkeskikk. Flere debattforum forutsetter nå at du opptrer under fullt navn, eller de gir ulike former for kreditt til de som sier mer om seg selv (for eksempel kan innlegg av anonyme nedprioriteres i sortering, til fordel for de som gir seg selv til kjenne).

Dette, sammen med ulike former for aktiv røkting/sensur av debatter, har økt saklighetsnivået i en del debatter på en slik måte at jeg stadig oftere faktisk gidder å lese en og annen nettavisdebatt. For ett år siden skjedde det nesten aldri.

Som svoren desentralist synes jeg imidlertid noe av det aller mest spennende er at nettdebatten endelig kan stå overfor et gjennombrudd når det gjelder å bli lokal. Flere  lokalmedier har i årevis hatt ulike former for debattløsninger på nettsidene sine. De fleste av disse har i mine øyne endt opp som sandkasser for spesielt interesserte. Men med framveksten av blant annet Origo, som på en brukervennlig måte lar far kommentere nyheter fra lokalavisa, er spennende ting på gang! At debattene samtidig løftes til å gå på tvers av ulike medier hjelper også.

Alle som kjenner meg vet at jeg er en nerd (starta karrieren på en fantastisk C64 med 1541-II diskettstasjon – jada, den nostalgiske generasjonen der), men jeg har samtidig hatt en nøktern innstilling når det gjelder internetts betydning for politikk og samfunnsdebatt. Jeg tror mange har overvurdert nettets betydning for norsk politikk. Selv om alle partiene nå hals over hode kaster seg på bølgen med sosiale medier, og nettavisene helt sikkert kommer med kåringer av partienes tiltedeværelse på nett, så tror jeg ikke dette vil bety mye for årest stortingsvalg når det kommer til stykket.

Per i dag tror jeg det største potensialet for norske partier på nett ligger i å mobilisere og organisere allerede frelste, og ikke i å nå ut til mange nye velgere.

Men viktigheten øker for hvert år. Kanskje blir lokalvalget 2011 det første valget der nettdebatter faktisk betyr noe for lokalpolitikken?

Anbefalt videre lesning til slutt:

Dette debattmøtet med tittelen “Hvordan hever vi kvaliteten på nettdebatten” tegner til å bli spennende (jeg håper på anledning til å delta selv).

Anders Brenna har en strålende kommentar under tittelen “Nettdebatten er samfunnsdebatten“, Heidi Nordby Lunde kommenterer blant annet nettdebattene på abcnyheter.no i teksten “Ytringsfrihet og nettdebatt“, mens Øyvind Solstad tar utgangspunkt i Obamas nylige nettmøte i kommentaren “Forskjellen mellom å tale, lytte og samtale“.

Og til slutt: Jeg anbefaler gjerne nok en gang Al Gores bok “The assault on reason”, som blant annet diskuterer rammene for demokratiet i en ny tid (til salgs blant annet hos den sympatiske bokhandelen Haugen bok).

(Foto: sxc.hu)

fredag, februar 13th, 2009 | Author: æLenn

Ønsker vi et samfunn der viktige budskap om samfunnets retning skal formidles på tjue sekunder, klemt inne mellom reklame for cheap calls og damebind med revolusjonerende vinger?

I desember fastslo menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at det norske lovforbudet mot politisk tv-reklame strider mot ytringsfriheten. Dommen er ikke rettskraftig og ikke gjeldende, men TV2 har det travelt og Frp varsler at de allerede sonderer markedet.

Dommen er spesiell etter som ett av argumentene det vises til, er at tv-reklame vil gjøre det mulig for små aktører å slippe til. Unnskyld meg? Ja, det kan godt hende Pensjonistpartiet klarer å skrape sammen noen kroner til en tredvesekunder et par kvelder like før valgdagen (selv om det neppe er sannsynlig). Men hvem er det vi vil få se mest til?

Grattis, lillegutt! Hver tredje bleiepakke gratis, og nå fær valget har Frp salg på avgifter! 20% Rabatt! (Foto:Wynand Delport/www.sxc.hu)

Grattis, lillegutt! Hver tredje bleiepakke gratis, og nå før valget har Frp salg på avgifter! 20% Rabatt! (Foto:Wynand Delport/www.sxc.hu)

Jo, det er selvfølgelig de store partiene med de store pengesekkene: Ap, Frp og Høyre kommer til å dominere det politiske reklamemarkedet totalt. De små slipper kanskje til, men drukner i støyen. Det er usikkerhet om hvorvidt politisk reklame er effektiv for påvirkning, men i den grad den er det så er det rimelig åpenbart at den vil favorisere dem som allerede har muskler. Den vil gjøre de store større, og den vil gjøre det enda vanskeligere enn i dag å være et lite eller mellomstort parti.

Det er kanskje positivt for de som ønsker et fåpartisystem i Norge. Men for oss som mener det er positivt at vi har et mangfold av partier vil dette være et langt skritt i feil retning.

Så sies det at man må åpne for politisk reklame på tv fordi det allerede er lov med slik reklame på trykk, på nett og på radio. Den samme logikken (de store dominerer fordi de kan kjøpe mer plass) gjelder jo der.

Ja, den samme økonomiske logikken gjelder, men tilhengerne av politisk tv-reklame tar feil når de sier at det ikke finnes noen relevant forskjell på tv-reklame og andre former for reklame. Selv om nett-reklame har en svakt voksende betydning så finnes det massevis av forskning som viser at reklame på tv i effekt er overlegen reklame på trykk, nettreklame og radioreklame (potensielt interessant digresjon: Al Gore omtaler tv-mediets enorme kraft i sin interessante bok “The assault on reason”, hvor han blant annet drøfter demokratiets rammer i ei tid med ny teknologi. Anbefales på det sterkeste!). Tv som informasjons og underholdningskanal har også en posisjon  i befolkningen som er ganske unik.

Overføringsverdien fra ren produktreklame til politisk reklame er som sagt diskuterbar, men jeg mener altså det finnes gode grunner til å se annerledes på tv-reklame enn annen reklame.

Det kanskje viktigste argumentet i mot, er likevel dette: Hva godt fører det med seg? Er dette noe vi trenger? Hvorfor i all verden skal man åpne for en vanvittig pengebruk på noe folk ikke ønsker og som ikke vil bidra positivt til politisk debatt eller en bedring av folkestyret?

Politikken i Norge trenger ikke enda kortere, spissere og mer konfliktorienterte politiske budskap. Vi er mange som ønsker et roligere tempo, tid til mer refleksjon, til grundigere debatter.

Forenkling kan føre til fordumming. Det enkle er ikke alltid det beste.

Oppdatering: Dagbladet og andre medier melder 11. mars at regjeringen ikke vil anke dommen, men vurderer innskrenkninger i stedet for forbud. Det synes jeg er en dårlig løsning. Det vil uansett være slik at penger og korte budskap blir viktigere. Det vil ikke styrke demokratiet.

Tips til god videre lesning om temaet:

Category: politikk  | Tags: , ,  | 4 Comments
torsdag, februar 05th, 2009 | Author: æLenn

De som vil “redde lokaldemokratiet” gjennom å slå sammen lokal- og stortingsvalg er ikke bare pessimister. De har gitt opp. Eller så er de riktig, riktig kyniske.

Leder for arbeiderpartiets programkomite, Helga Pedersen, blåser nå nytt liv i den gamle debatten om å slå sammen lokal- og stortingsvalg, eller mer presist: Legge valgene til samme dato ( i dag omtalt blant annet i Dagbladet x2, og VG). Forslaget er tidligere støttet av blant annet Frps Per Sandberg.

Det er neppe overraskende at jeg mener dette er en særdeles dårlig ide.

893432_parliament_1

Foto: sanja gjenero / www.sxc.hu

Kommune- og fylkestingsvalgene sliter allerede i dag med at rikspolitikere og rikspolitikk får alt for sterkt fokus, og at lokale kandidater og saker kommer i skyggen. Jeg mener at dette er en av årsakene til at valgdeltagelsen er lavere i lokalvalg enn i stotringsvalg. Det er åpenbart at dette problemet ville bli forsterket hvis stortingsvalget foregikk på samme tid. Til tross for at vi har en sterk lokal avisflora i Norge ville ikke lokalpolitikken ha en sjangs.

Legg til at kirkevalgene gjør at vi potensielt må gjøre minst fire valg på en og samme dag (eventuelle lokale eller nasjonale folkeavstemninger vil fort bli lagt til den faste valgdagen), så er kaoset komplett.

Jeg synes det er overraskende at forslaget kommer nå som vi kan se flere tegn på en vitalisering av nettopp den lokale politiske debatten. Riksmedia gjorde  i lokalvalget høsten 2007 mange spennende nye grep for å sette fokus på at det var nettopp en lokalvalgkamp. Framveksten og bruken av ulike nettverktøy har også potensiale til å skape nytt liv i den lokale politiske debatten. Jeg er for eksempel spent på hva ulike lokale og regionale soner på ulike nettsamfunn kan få å si.

Kynikerne vil si at det er ganske fascinerende at forkjemperne for felles valgdag samtidig er de som har alt å tjene på at lokalvalg handler om nasjonale saker og nasjonale profiler. Jeg ville selvfølgelig aldri hevde at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet legger prinsipper til side fordi de kan tjene på det. En uhørt tanke. Jens og Jensen er selvfølgelig for gode til sånt.